Peter Haugan er klima- og energiforsker på Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen, der han var med å etablere Bjerknessenteret for klimaforskning. Han har lenge sett seg lei på det han betegner som den spesielle norske formen for klimafornekting – som går ut på å være klimabevisst uten å å ville endre på noe vesentlig, og i hvert fall ikke noe som kan skade oljeinteressene.
Vanetenkning og forsvarsmekanismer
– Det petroleums-industrielle kompleks har for stor makt, sier Haugan. Vi kommer aldri til effektiv klimahandling. I stedet driver vi og innbiller oss selv og hverandre en mengde saker og ting, om at norsk olje og gass er en del av løsningen og ikke en del av problemet. Vi har den reneste oljeproduksjonen, gassen vår erstatter kull som er mye verre for klimaet, det finnes ikke gode alternativer og verdens energiforsyning vil være avhengig av at vi fortsetter å produsere vår rene olje og gass i mange tiår framover.
Ikke noe av dette stemmer. Det er en form for klimafornektelse, selv om den er annerledes. Det er en forsvarsmekanisme for å slippe å se virkeligheten i øynene, skrev Haugan i Bergens Tidende nylig.
Av Peter Haugan,
hav-, klima- og energiforsker
Jonny Hesthammer, tidligere professor i geovitenskap ved UiB, leverer i BT 29.12 et logisk selvmotsigende og underlig innlegg der han påstår at fossil energi og kjernekraft trengs for å nå nullutslipp.
Han siterer det internasjonale energibyrået (IEA) på at norsk olje og gass er sentralt for å nå klimamålene og at verden «må ta hånd om» et økende antall oljeekvivalenter i 2050. Men det trenger ikke nødvendigvis være slik, og selvfølgelig er det ingen globale scenarioer som forutsetter akkurat norsk olje og gass.
Begrepet oljeekvivalenter er misvisende i en fornybar, elektrifisert og energieffektiv fremtid. Da er det sluttbrukerenergi og energitjenester som teller, ikke hva som tilsvarer brennverdien i et tonn olje.
Hesthammer fremhever kjernekraft som energikilden med lavest CO₂-utslipp. Men det er også feil. Vindkraft på land har lavere medianutslipp per kwh. Dessuten unnlater han å sitere IEA på noe som IEA er gode på, nemlig realistiske kostnadstall. I kontrast til nesten all annen etablert virksomhet på industriell skala har kjernekraft blitt dyrere og dyrere med tiden (mye på grunn av sikkerhet og avfallshåndtering).
Fornybar derimot har blitt raskt billigere og utkonkurrerer snart både kjernekraft og fossil energi på direkte kostnader overalt i verden. Dette gjelder selv før man har tatt med kostnader til karbonfangst og lagring for den fossile energien. Regnestykket blir enda klarere hvis man tar med samfunnsøkonomiske kostnader inkludert liv og helse for befolkningen.
Det er flere misvisende påstander. Imidlertid kan det være vel så viktig å stoppe opp og reflektere over hvorfor og hvordan slike uttalelser kan oppstå. Den amerikanske sosiologen Karie Marie Norgaard gjorde vinteren 2000/2001 feltarbeid i «Bygdaby» på Vestlandet og skrev seinere boken Living in Denial (Å leve i fornektelse). Norge var et spesielt interessant land for Norgaard å studere.
Vi har god allmennutdannelse, nær tilknytning til naturen, og en oppfatning av oss selv som positive bidragsytere til verdens utvikling. Alt sammen særtrekk som kolliderer med tanken på at vi med vårt levesett og oljevirksomhet skulle kunne påvirke klima og miljø negativt.
Sosiale mekanismer gir gjensidige bekreftelser på at vi gjør det rette. Iblant setter vi oss ned for å snakke om klimaendringene, men så reiser vi oss opp uten å ta konsekvenser av det vi har snakket om. Vi ser ikke klimatiltak som relevant for lokal eller regional politikk, og fortsetter stort sett som før på de fleste områder. Jonny Hesthammers kronikk er både et godt eksempel på og et aktivt bidrag til styrking av den norske klimafornektelsen.
Gassen vår erstatter kull som er mye verre for klimaet, missforstår jeg noe her ? gass er den eneste måten å komme i mål på innen 2030 med 45% reduksjon, det er ikke mulig å erstatte resterende 80- 90 % av enegiforbruket i verden på 10 år. Fornybar vind og solkrever krever stor utvidelse av gruveindustrien for å skaffe råstoff som slik det ser ut idag ikke finnes nok av, dette føret til store utslipp av CO2. Vannkraft, dyptemisk varme, er det eneste farbare vei mot en utslipspsfri enegitransport. Uansett det meste omkring oss inneholder karbon brennes og tillintetgjøres dette frigjøres det CO2. I økologisk forstand er utslipp av CO2 bare bra, karbonkretsløpet må holdes i omløp, uansett hvor det kommer fra går det rett inn i naturlige kretsløpet og er byttet ut med nytt på 5 år. gjør det ikke det blir det gradvis slutt på livet på kloden
Gassen erstatter ikke kull. Det er det fornybar som gjør. Bare se på det første kullandet Storbritannia. Der bidro gass i begynnelsen til å redusere kull, men så kom fornybar. Nå er kullet helt slutt i England. Fornybarutbyggingen fortsetter. Det neste som står for fall er gass. Det har allerede begynt.
Det er riktig at sol, vind og ikke minst batterier krever mineraler. Men det er en stadig utvikling både i effektivitet og mineralbruk. Energien som skal til for å bygge sol og vindkraftverk er innspart på noen måneder. Så det fører ikke til store CO2-utslipp, nei. Videre trenger ikke verdens energiforbruk målt som primær energi (olje-ekvivalenter) bli erstattet. Ved elektrifisering får man mange ganger større effekt av en kilowatt-time enn om den kommer fra fossil. Dermed sier flere og flere scenarier at verdens energiforbruk godt kan gå ned uten tap av velstand i den utviklete del av verden selv om utviklingsland trenger mer energi. Og den grønneste energien er den du ikke bruker. Dermed går det hele i hop med bare sol, vind og vann.
Det du sier om CO2 derimot er merkelig. Ja, det er et (egentlig flere) kretsløp, men vi har ikke noe behov for tilført CO2 utover de naturlige kretsløpene. Det er mengden CO2 som teller, ikke om de enkelte molekylene skfites ut i kretsløp.
Jeg vil bare fylle ut litt i Peters svar til Karl Johan Grimstad om karbonkretsløpet. Uten menneskelige utslipp av CO2 til atmosfæren er dette kretsløpet i likevekt. Atmosfæren inneholder om lag 850 Gt karbon, og utveksler hvert år 120 Gt med landbiosfæren og 80 Gt med overflatelaget i havet. Likevekt betyr at strømmen av karbon går begge veier, slik at for eksempel havet mottar 80 Gt og avgir 80 Gt. Dette betyr at levetiden for et gitt CO2-molekyl i atmosfæren er ca. 5 år, eller sagt på en annen måte, etter 5 år er de fleste CO2-molekylene i atmosfæren skiftet ut.
Hva skjer så når det slippes store mengder CO2 ut i atmosfæren? Karl Johan tror åpenbart at dette overskuddet forsvinner i løpet av 5 år, men det som skjer er at det i løpet av denne tiden etablerer seg en ny kvasi-likevekt der mengden av karbon i både atmosfære, biosfære og overflatelag i havet er økt slik at summen av karbon i disse systemene svarer til den mengden av karbon som er sluppet ut. Grovt sett er halvparten igjen i atmosfæren, mens den andre halvparten er noenlunde likt fordelt mellom biosfære og hav.
Jeg kalte dette en kvasi-likevekt, fordi det også forgår en langsom utveksling av karbon mellom overflatelaget og dyphavet, som fører til at mengden tilført karbon lekker ned i dyphavet. Hvis utslippene opphører, så vil denne lekkasjen føre til at den gamle likevekten gjenopprettes til slutt. Men det vil ta mange hundre, kanskje tusener, av år.
En tommelfingerregel er derfor at omlag halvparten av CO2 mengden vi slipper ut blir værende i atmosfæren i overskuelig framtid, selv om de enkelte molekylene skiftes ut. Det samme skjer når vi legger på oss fett i desembermåneden, til tross for at fettmolekyler tilføres og forbrennes hele tiden.