Statsminister Erna Solberg sier hun vil vente med å bruke «de største ordene» for å beskrive klimasituasjonen. I gårsdagens tale i Madrid var hun opptatt av å understreke Norges klimaforpliktelser, men tidde om Norges oljepolitiske posisjon. Svein Tveitdal synes kontrasten var stor til FNs generalsekretær og hans utvetydige beskjed om at mye av de fossile ressursene må bli liggende i bakken.
TO ÅPNINGSTALER I MADRID
Erna Solberg og António Guterres – der forskjellen taler for seg selv
Svein Tveitdal 03.12.2019
I Erna Solbergs tale under åpningen på klimatoppmøtet mandag trakk hun bl.a. fram følgende punkter fra den norske posisjonen:
- Møtet bør vedta økte ambisjoner, handling og gjennomføring.
- Norsk posisjon nå er utslippsreduksjoner på 90-95 % innen 2050 og 40 % innen 2030, dette skal økes når Norge legger fram nytt ambisjonsnivå på COP 26 i Glasgow neste år.
- Norge vil ta lederskap innen elektrifisering av biler og ferger og satser på nullutslipp også fra godstransport.
- Økning av CO2-skatt.
- Økt norsk klimafinansiering til utviklingsland bl.a. gjennom det grønne klimafondet (GCF).
- Økt satsing på redusert tropisk avskoging, og naturbaserte klimaløsninger forbundet med havforvaltning.
Med mindre vi greier å stanse avskogingen raskt vil vi ikke nå målene i Paris-avtalen, sa statsministeren. Samtidig unnlot hun å nevne andre nødvendige aktiviteter koblet til gjennomføring av avtalen, og Norges posisjon her. For eksempel påstanden om at norsk gasseksport er viktig for å nå globale klimamål. At Norge planlegger å utvinne all olje og gass som er oppdaget og økonomisk drivverdig, at vi betaler oljeselskapene for å lete etter mer, og at alt dette inklusive utvinning av nye funn kan gjennomføres innenfor rammene av Paris-avtalen – som Norge støtter helhjertet.
Tilhørerne var selvsagt klar over – den tvilsomme – posisjonen vår på olje- og gassområdet, men hadde sikkert satt pris på en bekreftelse.
På spørsmål om vi har en klimakrise i verden i dag, svarte Solberg ifølge NRK noe tvetydig: «Vi har selvfølgelig en krise, med så store klimautslipp, men klimakrisen kommer til å bli enda større i årene fremover. Derfor bør vi vente med å bruke de største ordene med en gang. Men om vi ikke får gjort noe, vil dette bli en stor, alvorlig krise for hele verden.»
Andre brukte større ord – her er starten på åpningstalen til FNs generalsekretær:
«Vi befinner oss på et kritisk tidspunkt i vårt kollektive arbeid med å begrense farlig global oppvarming. Mot slutten av det kommende tiåret vil vi være på ett av to veivalg. Den ene er overgivelsesveien, der vi har sovet oss forbi punktet der det er mulig å snu, og har satt helsen og sikkerheten til alle på planeten vår i spill.
Vil vi virkelig bli husket som den generasjonen som begravde hodet i sanden, som spilte fiolin mens planeten brant?
Det andre alternativet er veien til håp. En vei med bærekraftige løsninger. En vei hvor mer fossile brensler blir værende igjen der de skal være – i bakken (min utheving) – og der vi er på vei mot karbonnøytralitet innen 2050. Dette er den eneste måten å begrense den globale temperaturstigningen til de nødvendige 1,5 grader ved slutten av dette århundret.
Den best tilgjengelige vitenskapen, gjennom FNs klimapanel, viser at om vi går utover dette, vil det føre oss mot katastrofe. Millioner over hele verden – særlig unge mennesker – ber ledere fra alle sektorer om å gjøre mer, mye mer, for å imøtekomme klimakrisen vi står overfor.»
Det er pinlig å være norsk når vi har en så unnvikende statsminister
Ja – pinlig å være norsk i dag. Men flere og flere ser nå at Norges klimapolitikk undergraves av oljepolitikken. Nå blir Høyres linje utfordret av deres egne. Da Unge Høyre tok til orde for «stans i tut og kjør i oljepolitikken», ville/kunne ingen fra moderpartiet stille til samtale i Politisk kvarter i dag.
Det er dessverre en slående kontrast mellom det Erna Solberg mener om hvilke tiltak klimakrisen må møtes med, og det som kreves. Erna uttaler at «klimakrisen kommer til å bli enda større i årene fremover. Derfor bør vi vente med å bruke de største ordene med en gang». Hun venter ikke bare med «de store ordene», men fører tvert imot en politikk som fremskynder krisen.
Ordene fra FNs generalsekretær klimapolitikk står i sterk kontrast til dette: «Vi befinner oss på et kritisk tidspunkt i vårt kollektive arbeid med å begrense farlig global oppvarming…Vil vi virkelig bli husket som den generasjonen som begravde hodet i sanden, som spilte fiolin mens planeten brant?… alternativet er veien til håp. En vei med bærekraftige løsninger. En vei hvor mer fossile brensler blir værende igjen der de skal være – i bakken».
Norges dobbeltmoralske holdning: å være blant de land som sterkest støtter Parisavtalen, men som samtidig fører en olje- og klimapolitikk som fører mot 3 – 4 graders global oppvarming, er godt dokumentert og blir lagt merke til internasjonalt.