For litt siden ble tallene for norske klimautslipp 2018 lagt fram, og viste en liten reduksjon. Det fikk regjeringspartiene Venstre og Høyre til å lage sterkt overdrevne framstillinger, med skryte-grafer som ga klart villedende informasjon. Frans-Jan Parmentier, forsker ved Universitetet i Oslo, kaller det talltriksing. Han viser også at utslippsnedgangen ikke har noe med regjeringens politikk å gjøre.
Av Frans-Jan Parmentier
Høyre og Venstre inviterte nylig til klimafest på sosiale medier: Utslippene av drivhusgasser har gått ned for tredje år på rad, og har ikke vært så lave siden 1995. Stolt delte de to regjeringspartiene dette: Venstre tvitret en graf der det så ut som om utslippene var halvert, mens Høyre la ut en annen graf på Facebook som skulle vise at utslippene bare har gått ned under deres styre.
Budskapet var klart: Klimaet er i trygge hender med en blå regjering. Bare synd at det ikke stemmer i det hele tatt.
Grafen til Venstre hadde i og for seg riktige tall, men y-aksen var tilpasset slik at de nederste 51 millioner tonn drivhusgassutslipp ikke var synlige. Et kjent triks, som fikk nedgangen til å se ut som en halvering, mens det i virkelighet bare var snakk om 0,9 prosent. Etter mye kritikk fjernet Venstre grafen og la ut en korrekt en hvor man, selvfølgelig, knapt kunne se endring.
Dette stoppet ikke Høyre fra å høyne med sin egen graf der ikke bare y-aksen, men også x-aksen var tuklet med. De hadde tatt ut årene fra 2014 til 2016, og gjort avstanden mellom 2013 og 2017 fire ganger mindre enn den mellom 2017 og 2018. Effekten var at det så ut som om utslippene hadde gått sterkt ned under Ernas ledelse, mens de i virkeligheten – i de årene som manglet – gikk opp. Dessverre er dette altfor typisk for en klimadebatt der det åpenbart ikke finnes gode nyheter uten at man må trikse med tallene.
Grafen på Høyres Facebook-side utelater årene 2014-2016. Det ser ut som utslippene har falt raskere og jevnere enn de egentlig har.
Jeg forstår ikke hvorfor regjeringspartiene skulle skryte så mye av en minimal tilbakegang i utslipp, mens klimamålene for 2020 allerede har vist seg umulige å nå, og målene for 2030 kommer til å bli utsatt i tretti år hvis vi fortsetter i dette tempoet. Hvordan kan man være stolt av det? Men det er ikke alt. Meldingen fra SSB, med tittelen «Liten endring i utslipp av klimagasser», var en oppdatering av foreløpige tall som ble publisert i juni, som da viste en økning av utslippene med 0,4 prosent. Hvordan hadde dette blitt til en nedgang?
Om du skyver regjeringens desinformasjon til side og ser på tallene fra SSB, ser du at utslippene i mange sektorer, som jordbruk, industri og energiforsyning, har gått noe ned. Samtidig ble dette nullet ut av en sterk økning i utslippene fra veitrafikk og annen transport. Den eneste grunnen til at vi ser en netto nedgang, er på grunn av et stort fall i kategorien «Andre kilder». Under den sorterer nemlig såkalte HFK-gasser – hydrofluorkarboner, som ble brukt i kjøleinstallasjoner og som har en oppvarmende effekt som er flere hundre eller tusen ganger sterkere enn CO2. Utslippene av slike gasser omregnet til CO2-ekvivalenter, gikk ned med 540.000 tonn, som gjorde at balansen tippet i klimaets favør. Disse tallene var ikke tilgjengelig i juni.
Er det ikke bra, da, at regjeringen har minsket utslippene av HFK? Jo, men det var ikke regjeringen Solberg som gjorde det, men Bondevik 2. De innførte fra 1. januar 2003 en skatt på import og produksjon av HFK, som kuttet bruken med mer enn halvparten. Fordi SSB regner med at mange apparater som bruker disse gassene har en antatt levetid på 15 år, ble denne reduksjonen først tatt inn i regnskapet i 2018. Vi snakker altså ikke om en målt reduksjon i utslipp av HFK-gasser, bare om et anslag på papir. Uten dette regnskapsmessige éngangs-lykketreffet, som ikke har noe med dagens politikk å gjøre, hadde utslippene gått opp.
Tro forresten ikke at Bondevik-regjeringen var så klimavennlig. Reduksjonen i HFK var et – mislykket – forsøk på å holde seg til Kyotoprotokollen. Norge hadde lobbet for å få HFK-gassene inn i klimaavtalen, for på grunn av deres sterke drivhuseffekt var det et relativt enkelt tiltak som ikke rammet oljeindustrien. Men fordi man ikke la noe skatt på alle andre drivhusgasser, som CO2 og metan, gjorde Bondeviks politikk at utslippene fortsatte å øke – særlig nettopp i oljesektoren.
Det er aldri gøy å måtte være en festbrems. Det denne historien likevel viser, er at skatt på drivhusgasser er et kraftig verktøy: det får utslippene ned. I Sverige har de hatt en CO2-skatt siden 1991, og utslippene per hode er halvparten så store som våre. Denne uka åpnet Arbeiderpartiet for en karbonavgift til fordeling (KAF), der inntektene fra skatten går tilbake til skattebetalerne. Folk som har lave utslipp – ofte de med lave inntekter – kan da til og med få tilbake mer enn de betaler, mens utslippssynderne betaler mest. Dette er det grønne skiftet vi trenger, som ikke bare redder klimaet, men også gjør det på en ærlig måte.
(med tillatelse fra forfatteren)