Årets klimatoppmøte er flyttet fra Santiago til Madrid. Svein Tveitdal er akkreditert som representant for Besteforeldrenes klimaaksjon. Han vil sende oss daglige rapporter fra forhandlingene, slik han gjorde fra COP24 i Katowice. COP25 har en mørk bakgrunn, sier han. Fire år etter Paris-avtalen er det fortsatt nesten ingen land som har en klimapolitikk som svarer på de reelle utfordringene.
Svein Tveitdal er tidligere UNEP-direktør med ansvar for sekretariatet til FNs klimapanel. Han har i mange år vært med i Besteforeldrenes klimaaksjon, og var leder for kampanjen Klimavalg 2013. De siste par åra har han, parallelt med vervet som styreleder i Regnskogsfondet, reist land og strand rundt og møtt skoleungdom med frykt for framtida – og behov for å bli saklig og sannferdig informert om alvoret i den globale klimasituasjonen.
– Det er et stort spørsmål, og du har opplevd mange skuffelser, – men hva håper du skal komme ut av dette tjuefemte klimatoppmøtet?
– Det viktigste er helt klart økte ambisjoner – som også gjennomføres i praksis. Og det haster. Det er nå fire år siden Parisavtalen ble vedtatt. For å nå målene i avtalen må globale utslipp halveres innen 2030. Virkeligheten er at utslippene har økt siden 2015. Vi satte global utslippsrekord i 2018. Med dagens trend har vi brukt opp karbonbudsjettet for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader om litt over 8 år.
– Dersom landene gjennomførte de frivillige utslippskuttene de la på bordet i Paris, ville temperaturen likevel øke med mellom 3 og 4 grader. Status for tida etter er at landene generelt ligger etter egne målsetninger. På FN-møtet i New York nå i september var det nærmere 80 land som annonserte intensjoner om å øke ambisjonene når disse skal presenteres på COP26 i Glasgow i 2020. Men de store utslippsnasjonene China, India, USA og Russland, som sammen står for over halvparten av de globale utslippene, ga dessverre ingen indikasjoner på økt ambisjonsnivå.
– Mye vil trolig avhenge av hvem som velges til ny president i USA for de neste fire årene. Et lyspunkt er at Danmark planlegger å kutte utslippene med 70 % innen 2030. Det viser at rike land kan gjøre nødvendige tiltak om det er politisk vilje.
– Fra Katowice 2018 rapporterte du om det du kalte «klimatoppmøtets viktigste tale», da Greta Thunberg møtte delegatene og holdt et veldig direkte oppgjør med verdens politiske ledere som har sviktet de unge og framtida. – Våre ledere opptrer som barn, derfor må vi ta ansvaret som de burde tatt for lenge siden, sa hun. Hva vil de folkelige bevegelsene og det folkelige trøkket bety i Santiago, tror du?
– Det har vist seg at dette var en riktig observasjon. Engasjementet fra de unge, anført av Greta Thunberg, har etter Katowice vært den suverent sterkeste drivkraft for å få til økte klimaambisjoner over hele verden. Tradisjonelle politikere er ikke villige til å ta beslutninger de vet er nødvendige, før de tror dette vil føre til gjenvalg. Inntil da vil klimakrisen bli mer og mer alvorlig og vanskeligere og dyrere å løse. Det norske kommunevalget viste en grønn svingning i befolkningen og «styringspartiene» AP og Høyre følger etter med å skjerpe miljøprofilen. Ikke fordi de hører på forskernes anbefalinger – som de har kjent til i 30 år, – men fordi de nå tror dette må til for å holde på velgerne.
– Det er fortsatt mulig å unngå de verste klimaendringene, og naturen vil komme tilbake hvis vi gir den sjansen. Men vi må innse at vi må ofre noe nå for å unngå at barn og barnebarn må ofre enda mye, mye mer i framtida. Grasrotbevegelsene og unge mennesker som dessverre fortsatt ikke har lov til å stemme, men ikke vil finne seg i mer politisk unnasluntring, er drivkraften vi kan håpe på.
– Du deltar også i Santiago som styreleder i Regnskogsfondet. Hvordan ser framtida for regnskogene ut akkurat nå? Klarer vi å redde det som er igjen?
– Halvparten av regnskogen i verden har forsvunnet etter den andre verdenskrig, men fortsatt gjenstår et areal på størrelse med Europa. Heldigvis går avskogingen saktere enn før i de fleste regnskogland nå. Den kan stanses med riktig politikk gjennom lovgivning, forvaltning som involverer de som bor i skogen og ansvarlig næringsvirksomhet. Jeg vil si at det er politisk vilje til å bevare regnskogen i de fleste regnskogland. Det er også et sterkt internasjonal press mot Brasil, der utviklingen går i feil retning.
– Å ta vare på regnskogen er utrolig viktig både for klima, artsmangfold og urfolkene som bor der. Og også for oss alle da det er vanskelig å se for seg en beboelig planet der all regnskog er borte, avslutter Svein Tveitdal.
Leste i avisa at da syrerne strømma/sykla over grensa ved Storskog nær Kirkenes, for noen år siden, så tok regjeringa pengene innsamlet fra TV-aksjonen Bevar regnskogen, det året, og brukte de på flyktningearbeidet. Hvordan kunne det skje?
Likeså da Erna gikk på talerstolen i NY klimakonferansen, så lovte hun å støtte regnskogen i Kongo – noe Stortinget hadde vedtatt 3 år før, men regjeringa ennå ikke fulgt opp/satt ut i livet. Altså gammalt nytt – intet å fare med.
Edle tresorter taes fortsatt ut av regnskogene, så den før tette tretoppen blir hullete – og regnskogsystemet svekkes. Erna sikra lakseoppdretterne soyafor fra Brasil som brenner, for disse rikingene betaler valgkampen hennes..
Flathogst i Norge/verden er også store karbonutslipp. Noen mener vi har regnskog i Norge – opp langs fjellsidene i Sunndalen o.l. for krøtter beiter jo ikke mere der. Mye å ta tak – refleksjon.