Vi nærmer oss slutten på saken, og dette var regjeringsadvokat Fredrik Sejersteds dag i retten. Som ventet avviste han alle påstander fra saksøkerne, inkludert vår tolkning av Grunnlovens § 112. Tiltakskravene er ivaretatt ved tilslutning til Paris-avtalen og annet. Miljøkonsekvenser ved forbrenning av norsk olje utenfor norsk territorium er ikke relevant for den norske Grunnloven, mener han.
Steinar Winther Christensen er pensjonert advokat og leder av Besteforeldrenes klimaaksjon. De daglige videoreportasjene med ham fra Borgarting lagmannsrett lages av Knut Bryn, medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon i Oslo og omegn.
Mer informasjon fra Klimasøksmål Arktis: Oppsummering fra rettens sjette dag
Regjeringen har delt ut mange letekonsesjoner. Alle disse vil lage store CO2-utslipp. Dette vil medføre at våre CO2-utslipp vil øke og ikke gå ned. Selv om vi reduserer aldri så mye i biltrafikken, vil vi dermed aldri kunne nå våre klimaforpliktelser.
Naturvernforbundet med gavepakke til Staten i klimasøksmålet
I oppsummeringen fra Dag 6 kan vi lese: «Avslutningsvis stilte regjeringsadvokaten også spørsmålstegn til om redusert olje og gassproduksjon egentlig vil ha en effekt på de globale utslippene og understreket Norges betydning som en demokratisk og stabil leverandør av energi til markedet.»
Dette er ett av Statens sterkeste kort, som bare kan møtes på en overbevisende måte med å vise til omstillingen til fornybar energi som er på gang i de nevnte markedene. Da virker det lite musikalsk og ekstremt lite taktisk når gammel Alta-aktivist Per Flatberg og Naturvernforbundnets leder Silje Ask Lundberg i nordnorskdebatt 12. november bringer til torgs det oppsiktsvekkende synspunktet at Altasaken og klimasøksmålet er to sider av samme sak. Min oppfatning er at det er svært uheldig og splittende å sette likhetstegn mellom klimasøksmålet mot Staten om letekonsesjoner nær iskanten i Arktis og kampen om Altavvassdraget for 40 år siden.
Under Altasaken visste vi ingen ting om globale klimaendringer. Kampen dreide seg om rett til land og vann i et lite, avgrenset område, om urfolks rettigheter og potensielle skader for laksens vandringer og laksefiske i et vassdrag. Mange så det også som en siste bastion for å verne resterende vassdrag i landet. Naturvernerne tapte kampen mot utbyggingen, og nå 40 år seinere kan vi oppsummere at de lokale skadevirkningene var begrenset, og at truslene mot natur, klima og miljø globalt ligger på helt andre fronter.
Klimasøksmålet dreier seg primært om trusselen om global oppvarming som vil skape en helt annen klode for framtidige generasjoner. Sekundært om potensielle skadevirkninger av eventuelle utblåsninger på livet i store, sårbare havområder. Konsekvensene og den globale dimensjonen gjør dette til noe helt annet og større enn Altasaken.
Det er ikke vanskelig å forstå motivet til forfatterne for å prøve å skape denne koblingen. Neste steg, som vi allerede har sett i flere innlegg i nordnorskdebatt de siste dagene, er å koble klimasøksmålet til kampen mot utbygging av fornybar kraft (se de siste innleggene til Svein Lund og Ragnhild Sandøy). Utbygging av fornybar energi sidestilles med olje- og gassutvinning som naturødeleggende virksomhet, og man terper igjen og igjen på det påviselig falske dogmet om at fornybar kraft (og spesielt vindkraft ) ikke bidrar til å redusere utslippene av klimagasser.
Heldigvis ser det ikke ut til at slike argumenter fremmes fra saksøkerne under selve klimarettssaken, men det kan bli svært uheldig for sakens utfall om det danner seg et inntrykk av at dette er et søksmål mot alle typer naturinngrep, også de som har som siktemål å bygge ut energikilder som kan erstatte utvinningen av olje og gass.
Som nevnt er et av Statens beste kort er at det ikke finns noen reell erstatning for olje og gass, og at det da er bedre at Norge utvinner den på den renest mulige måten. Hvis saksøkerne sier seg enig i den premissen, og gjør klimasøksmålet til en kamp mot all energiproduksjon som krever naturinngrep, så vil det være en gavepakke til Staten i rettsforhandlingene.