24 klimatoppmøter siden 1995 har ikke resultert i utslippsreduksjoner som monner. Når Svein Tveitdal drar til Madrid der COP25 begynner på mandag, på vegne av Besteforeldrenes klimaaksjon, er det uten store forventninger. De ambisiøse målene fra Paris 2015 virker i dag nærmest uoppnåelige. Gapet mellom det som må gjøres og det som faktisk blir gjort, er i ferd med å bli større og ikke mindre.
Klimatoppmøtenes historie – en reise mot katastrofe
Svein Tveitdal 29.11.2019
«Det er mer sannsynlig at kloden vil varmes fire grader i dette århundret enn at vi stopper på to. Vi må innrette oss på at vi går mot klimakatastrofe.»
FNs klimakonvensjon ble etablert under Rio-toppmøtet for miljø og utvikling i 1992. Hvert år møtes landene til «The Conference Of the Parties» – forkortet «COP». Det første klimatoppmøtet fant sted i Berlin i 1995, ledet av Angela Merkel – den gang vesttysk miljøminister. Allerede da sa forskerne at globale utslipp av klimagasser måtte begrenses for å unngå farlige klimaendringer, og Angela Merkel argumenterte på møtet for å sette en grense for oppvarmingen på to grader. Nå er det trolig for sent.
Høydepunkter i møteserien er COP3 i Kyoto i 1997 der Kyoto-avtalen ble vedtatt. Hovedmålet var å redusere klimagassutsutslipp til «et nivå som hindrer farlige menneskeskapte forstyrrelser av klimasystemet». Mange husker COP15 i København i 2009 der president Obama måtte tre inn i sluttforhandlingene for å unngå et totalt havari. Videre COP21 i Paris i 2015 med Paris-avtalen. Her er hovedmålet å «begrense den globale oppvarmingen til godt under to grader og tilstrebe å stoppe på 1,5».
Status fire år etter Paris-møtet er skremmende – med en utvikling ute av kontroll. Til tross for 25 år med klimaforhandlinger fortsetter utslippene å øke. Siden møtet i Katowice i fjor har det kommet en rekke nye rapporter som understreker den økende dramatikken.
Ifølge rapporten The truth behind the Climate Pledges er det bare 20 % av de 184 landene som har oppgitt utslippsforpliktelser med ambisjoner i takt med målene i Paris-avtalen. I tillegg ligger en rekke av disse etter lovnadene de la på bordet i Paris, da det ikke får konsekvenser å bryte dem.
Av de fem største utslippsnasjonene (Kina, USA, EU, India, Russland i denne rekkefølge) som samlet står for 60 % av de globale utslippene, er det bare EU som har mål i overenstemmelse med Parisavtalen. Men så langt ligger også EU etter i implementeringen. Norge er knyttet til EU, men forsøker gjennom kvotemekanismene å gardere seg så langt det er mulig innen EU-regelverket mot reduksjoner hjemme.
I følge UNEPs Emission Gap Report 2019 som kom i forrige uke må landenes ambisjoner femdobles for å stanse oppvarmingen på 1,5 °C og tredobles for å stoppe på 2°C. Prognoser fra for eksempel IEA tilsier at dette ikke vil skje, og at globale utslipp snarere vil fortsette å stige de nærmeste årene. I så fall er løpet kjørt for å nå det minst ambisiøse målet på 2°C i Paris-avtalen.
Etter disse nye rapportene er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at det nå er mer sannsynlig at kloden vil varmes opp fire grader i dette århundret enn at vi stopper på to. Vi må innrette oss på at vi går mot klimakatstrofe.
Når en katastrofe nærmer seg, er selvsagt det aller viktigste å redusere omfanget i størst mulig grad. FNs klimakonvensjon er det beste rammeverket vi har for å realisere globale utslippskutt, og denne må vi hegne om. Men uten et folkelig engasjement og et grønt næringsliv som tvinger politikere til å vedta en langt mer ambisiøs klimapolitikk, vil COP-forhandlingene fortsette å gi utilstrekkelige resultater. Dette er dessverre det sannsynlige utfallet også i Madrid. Mer om dette i bloggene som kommer.
Det er et heller deprimerende utgangspunkt for den store internasjonale klimakonferansen. Regjeringa slår seg på brystet å påstår å ville ta en ledende rolle. Sannheten er annerledes. Mens land som Frankrike, Costa Rica, Sverige og en god del andre setter en stopper for olje og gass og satser fornybart slike at utslippene av klimagasser går ned, satser vi maksimalt på olje og gass for å tjene penger, mens det er mulig. Norge gjør som andre land som har svin på skogen: Det kamufleres med ord og utslippene går ikke ned sjøl om vi har alle muligheter til å ta grep!
Jeg er veldig glad og takknemlig for at Svein påtar seg dette oppdraget. Ut fra det jeg allerede vet så aner jeg at tilbakemeldingene fra Svein kan preges av dårlige nyheter, men det er nok viktigere enn noen gang at vi får saklige og korrekte opplysninger om situasjonen, usminket og ærlig. God tur Svein.
Veldig god kommentar av Svein Tveitdal. Han understreker hvor alvorlig situasjonen er etter 25 år med COP-snakk og FN-forhandlinger. Politisk vilje til handling har manglet, og utslippene fortsetter å øke.
Norge fører i denne situasjonen en uansvarlig olje- og energi politikk. Norge har økt egne CO2-utslipp med over 25 prosent siden 1990, mens utslippene i EU har gått ned rundt 20 prosent. Det internasjonale analysebyrået, Climate Action Tracker, skriver at Norges politikk fører oss mot en global oppvarming på mellom 3 og 4 grader: «We therefore rate Norway’s currently implemented policies as “Highly insufficient.” Norway’s currently implemented policies are not consistent with the Paris Agreement and are instead consistent with warming between 3°C and 4°C , if all others followed a similar level of ambition”.
Å bygge vår velstand på eksport av olje og gass kan ikke fortsette hvis verden skal unngå klimasammenbrudd. Som et rikt land ansvarlig for store klimagassutslipp, har Norge både moralsk og økonomisk ansvar for å gå i front i klimakampen. For å ha mulighet til å unngå en global oppvarming på over to grader, må klimagassutslippene i høyinntektsland kuttes med mer enn 10 % per år.
Som også Tveitdal understreker: Folkelig engasjement svært viktig. Og vi har alle ansvar og muligheter for å bidra. Store kutt i klimagassutslipp er fullt mulig. Hvis verdens 10 prosent rikeste kuttet utslippene til gjennomsnittsnivået i EU, vil globale utslipp reduseres med 30 prosent. Mye kan oppnås om stadig flere, som Greta Thunberg, krever raske og gjennomgripende politiske og strukturelle endringer og prøver å leve som vi lærer.