Voksende motstand mot landbasert vindkraft og utbygging i urørt norsk natur har aktualisert havvind som alternativ. – Det er ingenting som fremmer havvind mer enn diskusjonen om landvind, sier Finn Gunnar Nielsen, leder av Bergen Offshore Wind Centre. Dessuten er potensialet mye større. Et område på 5000 kvadratkilometer er det som trengs for at havvind skal matche vannkraft her til lands.
Nylig holdt professor Finn Gunnar Nielsen foredrag om havvind på et møte i Kristiansand, arrangert av Besteforeldrenes klimaaksjon i samarbeid med Naturvernforbundet. Presentasjonene hans kan du se her: Kan havvind bidra til at Norge når klimamålene?
«Vi har de beste vindressursene, de største havarealene, og den fremste kompetansen i verden», skrev han i en kronikk i Aftenposten i mars, sammen med Kristin Guldbrandsen Frøysa, energidirektør ved Universitetet i Bergen og Tore Furevik, direktør ved Bjerknes-senteret: Vi kan gå glipp av et nytt industrieventyr
Fra kronikken:
Innen 2040 kan Norge forsyne Europa med elektrisk energi fra norsk sokkel tilsvarende hele dagens gasseksport. Men har vi politikere som legger til rette for offensiv satsing? Og vil industrien gripe mulighetene?
Hittil har utbygging til havs nesten utelukkende vært forbeholdt grunt vann. Utbygging på norsk sokkel vil kreve flytende løsninger. Det norske maritime teknologimiljøet er verdensledende på flytende olje- og gassplattformer, en kompetanse som er direkte overførbar til flytende vindturbiner. Om vi ikke griper muligheten nå, vil vi tape forspranget vi har i dag.
Vi hører stadig at energi fra havvind er for dyrt. Men vi ser allerede nå fra de seneste auksjonsbaserte utbyggingene i Nordsjøen, at prisen per kWh er fullt konkurransedyktig med elkraft basert på kull og gass.
Norge satser maksimalt på det europeiske kvotemarkedet. Gjennom det betaler vi for andre lands omstilling til fornybarsamfunnet. Når Europa er blitt selvforsynt med ren energi, må også vi omstille vår industri. Som den siste i klassen, og med et næringsliv innrettet etter en «stabil og langsiktig petroleumspolitikk».
Ville det ikke være langt mer fremtidsrettet å innse at omstillingen allerede er i gang? La oss bygge på våre verdensledende kompetansemiljøer og stimulere til etablering av virksomheter som er levedyktige i et lavutslippssamfunn. Vi kan forsyne Europa med ren energi.
Dette er SÅ spennende og viktig! Har han kontakt med politikerne? De må opplyses.
De er jo bare vanlige mennesker og kan for lite.
Havvind er nok fremtiden, men siden vi har få grunne havområder (de få er oftest gyte-og fiskefelt) må vi gjøre som Equinor – nemlig satse på flytende turbiner der Hywind er aktuell for Tampen-feltet. Men foreløpig blir dette svært dyrt: Brutto ca. 5 milliarder kroner, så ca. halvparten i teknologiutviklingsstøtte er helt nødvendig. Da kommer vi omtrent ned på samme pris det landbaserte Tonstad vindkraftverk (snart ferdigstilt). MEN: Tonstad vindkraftverk vil levere nesten dobbelt så mye strøm som Hywind-turbinene på Tampen.
Mitt poeng: Selv om havvind er fremtiden, har vi ikke råd eller tid til å stanse vindkraftverk på land SOM ALLEREDE HAR FÅTT KONSESJON. Så får vi heller fjerne dem når konsesjonene går ut etter 25 år hvis flytende havvind er blitt langt billigere både ved etablering og drift.
Vi er noen amatører som forsøker å følge med så godt vi kan og ikke forstår hvorfor ikke bølge- og tidevannskraft kraft regnes med.
Vi tenker at det er vanskelig å overgå i pris det som det ville koste å bygge ut vindkraft på land i uberørt natur – hvis ALLE kostnader regnes med.
Ingeborg Breder
Jeg er 100% enig med Hans E. H. Jacobsen. Kronikørene i Aftenposten overser den viktigste dynamikken i utbyggingen av fornybar energi, representert ved den såkalte læringskurven. Kostnadene både for vindkraft og solkraft reduseres erfaringsmessig med en gitt faktor (læringsfaktoren) for hver gang utbygd kapasitet fordobles. Landbasert vindkraft er nå ikke bare fullt konkurransedyktig med fossil kraftproduksjon, men er den mest kostnadseffektive energikilden å bygge ut i Nord-Europa. Dette er muliggjort fordi land som Tyskland og Danmark har bygget ut i stor stor skala og derigjennom skapt en industri som har maktet å kutte kostnader.
Havbasert vind er dobbelt så kostnadskrevende som landvind, og kan bare bygges ut ved hjelp av store subsidier. Det er vanskelig å se for seg et «havvindeventyr» som overflødiggjør utbygging av vindkraft på land. Hvis vi skulle erstatte planlagt norsk landvind med havvind i løpet av det kommende tiåret, ville det kreve subsidier i hundremilliarderklassen. Til sammenligning er støtten som Equinor har fått fra Enova på skarve 2.3 milliarder og har som formål å redusere utslippene fra oljeplattformer, og kan på den måten gi staten et miljøargument for å forlenge oljealderen ytterligere.
I dag er det bare landvind som kan gi kull, olje og gass reell konkurranse gjennom storskala utbygging. Det som kan endre dette i framtida er først og fremst at miljøkostnadene ved naturinngrep blir beregnet på en rasjonell måte, på samme måte som vi forsøker å sette en fornuftig pris på karbonutslipp. Der er vi ikke i dag. Vi er nødt til å prioritere mellom å bruke 2-3 promille av Norges landareal for å produsere ca. 30 TWh per år i form av fornybar vindkraft, og å gå glipp av store utslippsreduksjoner som følger av å spare disse naturområdene. Kostnaden ved å unnlate å bygge ut er å gå glipp av utslippsreduksjoner av størrelsesorden 10 millioner tonn CO2 per år, hvis vi legger utslippene i europeisk kraftmiks til grunn. Dette utgjør 20% av Norges totale årlige utslipp.
Industrieventyret som heter vindkraft på land er generert av forskning og utvikling utført i Danmark og Tyskland. Det er et eventyr som Norge gikk glipp av fordi vi var for opptatt med å pumpe olje. Kronikørene i Aftenposten virker mer opptatt av å skape et nytt eventyr som kan holde liv i norsk offshore-industri enn å optimalisere reduksjonen i globale klimautslipp og fase ut olje- og gassvirksomheten. Jeg mener man godt kan kombinere disse to målene, men det gjøres ikke ved å legge kunstige restriksjoner som forhindrer utbygging av landbasert vindkraft i Norge.
Det er mange innfallsvinkler en kunne valgt for å kommentere innleggende over. Men la meg forsøke med noen stikkord.
Ja, vindkraft til havs er dyrere enn på land, fra et prosjektstandpunkt. Men hvordan skal vi regne eksterne kostnader? Knyttet til arealbruk, biologisk mangfold etc.?
17.09 var jeg, sammen med store deler av sentrale industriaktører, på møte med statsminister og olje og energiminister vedrørende norsk satsning på havvind. Tilbakemeldingen var enstemmig: Norge må satse nå skal vi være med på det internasjonale havvindløpet. Vi har industri og kompetanse. Men trenger et hjemmemarked. Venter vi blir vi forbikjørt av andre. Se https://sysla.no/gronn/hallelujamote-om-havvind/
Jeg er enig i at det er volumene som får kostnadene ned. Det her vi kan bidra. Vi ser nå at bunnfast havvind tilbys fra utbyggere uten noen støtte. Landvindsatsningen gir oss energi, men ingen industri eller arbeidsplasser som kan brukes i en fremtidig fornybarindustri. Men jeg vil ikke utelukke at vil trenge en del energi fra landvind for å få fart i utslippsreduksjonene. Men la ikke det bli en sovepute for satsning til havs. Og ja, vi er opptatt av å holde liv i norsk maritimt næringsliv og samtidig kunne omstille den.
Vi har lenge markedsført norsk gass som en klimavennlig løsning som kan erstatte kull, men har gassen heller forsinket omstillingen til fornybar energi?
Et annet poeng: Klimaendringene venter ikke på prisene.
Så kan en spørre seg om havvind virkelig er dyrt? Ja, sammenlignet med vannkraft fra nedbetalte anlegg. Men se på et enkelt element i el-bil satsningen. Bare momsrefusjonen er ca 80 000 kr pr bil (for en e-Golf). Vurderer en dette ut fra en Co2 perspektiv vil en se at for ENOVA støtten til Hywind Tampen får en fem ganger så mye reduksjon i CO2-utslippene pr krone.
Bølgeenergi er spennende men lite modent. Det vil ikke løse noe frem mot 2030, men i et lenger perspektiv kan det være interessant, selv om her er mange utfordringer. Tidevann utnyttes noen steder, men da trenger en gjerne en tidevannsstrøm på over 2 m/sek eller opp mot 10 m tidevannsforskjell. Det begrenser nytten geografisk.
Det er nå det gjelder å tenke framover i stedet for å henge fast i status quo, å tørre satse på en framtid med nye spennende jobbmuligheter for de som jobber med olje nå, å gi Norge en mulighet til en ledende rolle innenfor flytende havvind, selvom det først blir lønnsomt om 15 år. Hvis en familie med penger på bok kommer ut for en voldsom krise, hva gjør de da? Antakelig bruker de noe av kapitalen sin på å komme ut av krisen og se på nye muligheter. Norge har masse penger på bok og kan nå med fordel bruke en mindre del på satsning på flytende havvind. Jeg var på en konferanse under Arendalsuka om nettopp havvind og der gikk det opp for meg hvor parate industrifolk og redere var til dette, kompetansen er der, det er kapitalen det står om. Aftenposten 16.sept. hadde en stor artikkel om Havvind. Steinfeld Nesse, leder i Norwegians Offshore Wind Cluster sier at flytende havvind blir lønnsomt, hvis Norge tar 11 % av markedet globalt. Det krever subsidiering både fra næringsliv og fra staten. Men gevinsten kan bli at vi om 30 år sysselsetter 128.400 årsverk og får verdier på 117 milliarder kr. I første omgang må hjemmemarkedet utvikles fort hvis vi skal få til rett kompetanse og komme med i kappløpet. Franske forskere tester allerede ut flytende havvind i et basseng i Trondheim. Statsministeren og oljetoppene var nettopp på en konferanse om flytende havvind. Vi kan være med til å legge press på dem. Erfaringen finnes fra oppbyggningen av oljeindustrien.
Jeg støtter fullt ut en satsing til havs, og at landvind ikke bør brukes som en sovepute for ikke å satse på havvind. Men problemstillingen er vel heller at man bruker framtidig havvind som et påskudd for aktivt stoppe utbygging av landvind. Investorene står i kø for å bygge ut landvind, den kan bare stoppes ved at man trekker tilbake gitte konsesjoner og unnlater å innvilge nye. Det er her den politiske kampen står når det gjelder vindkraft på land.
I følge Wind Europe sitt Central Scenario vil det i Europa være installert 70 GW offshore vind og 250 GW onshore i 2030. Dagens totale vindkapasitet er 150 GW. Å unnlate å bygge ut landvinden vil føre til at Europa vil produsere 100 GW mindre vindkraft i 2030. Har vi råd til å si nei til det? Er det god klimapolitikk?
Det vil også bli ekstremt mye dyrere per produserte GW å droppe vindproduksjon på land. Kostnadene (Levelized Cost of Energy – LCOE) vil fortsette å være ca. to ganger høyere for havvind enn for landvind helt from mot 2050 i følge alle prognoser jeg har sett.
Så vil jeg påpeke at Hywind Tampen ikke reduserer CO2-utslippene med så mye som et milligram. Den gassen som ikke brennes i gasskraftverkene på plattformene blir eksportert og forbrent utenlands. Jo, det pynter på norsk CO2-regnskap og gjør at Equinor kan tjene penger på disse CO2-kvotene, men det har ingen betydning for de globale utslippene. Vi må erkjenne at subsidiert havvind til boreplattformer er også en subsidiering av olje- og gassutvinning som vil bidra til å forlenge oljealderen. Subsidier til havvind i framtida bør forbeholdes vindkraftprosjekter som produserer for strømnettet.
Kommentar til Birthe Nilsen. Hva betyr det at flytende havvind blir lønnsomt? Det er ikke nok at havvinden kan konkurrere med fossil kraft, den må også kunne konkurrere med landvind. Ekspertvurderinger fra alle de anerkjente energibyråene, IEA, IRENA, GWEC osv. sier at havvind kommer til å ha en kostnad som er dobbelt så stor som landvind fram mot 2050. Se f. eks. Figure ES-2 i denne rapporten fra IEA Wind: https://emp.lbl.gov/sites/all/files/lbnl-1005717.pdf
Vi kan stanse landbasert vindkraft i Norge, og dermed overlate innenlandsmarkedet til havvind, men dette markedet er ikke stort nok for et norsk havvindeventyr. Havvind vil først få vind i seilene når de beste og minst miljøskadelige vindressursene på land er utbygd og de reelle miljøkostnadene med landvind blir viktigere enn de lave produksjonskostnadene. Derfor burde forkjemperne for havvind unnlate å støtte krefter som vil legge hindringer i vegen for utbygging av vindkraft på land. Utbygging av landbasert vindkraft vil både fremme havvindteknologien og definitivt øke tempoet i det grønne skiftet. Og det vil ikke koste skattebetalerne fem øre.