Fra humlekasse og humlepedagogikk til seminar om klimasmart transport og overrekking av underskrifter med krav om oljestans, – slik går onsdagen for vår medarbeider, der han tumler rundt i Arendal for å få med seg de viktigste begivenhetene i mylderet av interessante tilbud for oss som er særlig opptatt av klima- og miljøpolitikk. Heldigvis blir dét stadig flere, konstaterer Ivan Chetwynd.
Arendalblogg onsdag 14. august 2019
Hvordan frakter man 200 levende humler gjennom byen? – På sykkel selvfølgelig!
Anne Guri og Bodvar Sonstad triller en sammenleggbar el-sykkel fra Tromøyferja til Besteforeldrenes stand hver morgen. Ingen som ser dem vet at under det røde teppet er en trekasse med glass-lokk der de 200 humlene svirrer rundt. Vel fremme ved standen blir humlekassa plassert på et bord ganske langt inne i teltet, der solen ikke når. Etter hvert som sollyset flytter seg, blir bordet flyttet lenger ut, til det står helt i teltåpningen. Hele dagen blir det omringet av nysgjerrige og fascinerte barn og voksne!
De fleste ser om de kan få øye på dronningen, sier Bodvar og peker ut hvilken hun er.
– Er hun en bestemor, siden hun er hos Besteforeldrenes klimaaksjon?
– Nei, men hun er mor til alle de andre. Og nå er det tre nye dronninger som er klekket ut, man kan se det på vingene.
– Når begynte du med humlene?
– Det var for tre-fire år siden at jeg skaffet disse, men jeg har alltid vært interessert i humler. Og dette er så pedagogisk. Barn kan lære mye om miljøsaken ved å se på humlene. Vi kan forklare for dem hvor avhengige vi er av pollineringen som biene utfører for oss. Og dette er et symbol på menneskets avhengighet av naturen, at vi hører sammen med naturen.
En gruppe skolebarn forlater standen. «Kjempekule!» roper den ene.- Jeg kunne ønsker jeg hadde notert alle de reaksjoner vi har fått! sier Anne Guri. «Drittkult», «megakult…»
Også jeg forlater humlene. Noe av det fine med Arendalsuka, er at man kan stikke innom forskjellige møter og seminarer og få detaljert faglig informasjon om emner man ellers ikke har tenkt så mye på. Nå har jeg fått en invitasjon til et seminar om godstransport i osloregionen – høyaktuelt for klimasaken.
Innlederne er fra Flowchange, Norges lastebileierforbund, CargoNet, Oslo havn og Bane NOR. Det slår meg at et grunnleggende anliggende i alle innleggene ikke er effektivitet eller lønnsomhet, men hvordan vi kan redusere klimagassutslipp og skader på miljøet. Grunnholdningen er et tegn på en endring som kan gi håp for fremtiden.
Godstransport med bil øker. Hvis personbiltrafikk mellom Moss og Gardermoen reduseres med 30 prosent i 2030, vil køene likevel bli like lange, hvis godstransport fortsetter å øke som i dag. Det meste av lastebiltransport er over kortere strekninger som ikke egner seg til tog eller sjøtransport. Det hjelper likevel når de nyeste typer lastebiler brukes. I Oslo slipper disse ut renere luft enn den de kjører gjennom.
I Norge går 6 prosent av tungtransporten med tog. I Europa er det 17 prosent og økende. Et ønske er at gods kunne fraktes til Norge med tog i stedet for med utenlandske trailere, og kunne fortsette med tog også innenlands. Også her er det teknologiske muligheter som kunne øke kapasiteten på jernbanenettet. Men det krever jo at man satser på jernbanen…
Jeg får ikke med meg debatten etter innleggene. Nå er det samling på kaia ved NRK-båten, med mulighet for å spise en NRK-pølse med lompe. Forhandlinger med NRK-folket resulterer bare i at vi står på kaia og synger en klimasang, til glede for Ole Torp, som tar bilde av oss. Noe videre opptrinn på statskanalen blir det ikke i denne omgangen, og Steinar truer med å gå til TV2 hvis de ikke er fornøyd med sangen vår.
Neste oppdrag er for Greenpeace og Naturvernforbundet, opp en smal trapp til 4. etasje i Bankgården. Her er det debatt om kutt i norsk oljeproduksjon er en klimaløsning. SSB-forsker Taran Fæhn innleder, og deretter er det Espen Barth Eide (Ap), Ketil Kjenseth (V) og Arne Nævra (SV) som er uenige med hverandre.
Mellom dette og BKAs store arrangement er det tid til et besøk på Arendals fine bibliotek for å se på en utstilling av Elisabeth Briseids klimabroderier. Her er det mange stikk til politikerne med broderinål. «Enig og tro til Arktis smelter» lanseres som det nye slagord for Ap, Høyre og Frp, mens det konstateres at «Mot sannheten kjemper selv oljebransjen forgjeves» – heldigvis, men man kan lure noen ganger… Og et godt slagord for BKA er «Ikke la barnebarna få klima-regningen».
20. mai i år lanserte BKA, Natur og Ungdom og Naturvernforbundet et opprop for oljestans rettet til regjeringen. Det avslutter slik:
«Lytt til ungdommen som blir rammet av klimakrisa. Stans all oljeleting og legg ned ordningene med leterefusjon og opphørsrefusjon. Invester i stedet i fornybar energi og bærekraftige løsninger.»
Nå skal oppropet med ca 5000 underskrifter overrekkes olje- og energidepartementet i de lyse lokalene til Lilandgården. Linda Parr ønsker velkommen og retter oppmerksomhet mot elefanten i rommet: norsk oljepolitikk. Deretter er det sang ved Ola Dimmen og BKA-koret. Tore Furevik fra Bjerknessenteret maler et dystert bilde av konsekvensene, hvis klimamålene ikke nås. Gaute Eitejord holder en appell, der han ergrer seg over voksnes holdning til ungdommens klimakrav, som ofte kan oppsummeres: «Så søt du er, når du er sint.» Regjeringen klapper ungdom på skulderen, sier de er bekymret for klimaet, samtidig som de pumper opp olje og deler ut letekonsesjoner med rund hånd. Erna sier at «den som skal slukke lyset for norsk oljeutvinning er ikke født ennå». «Men vi skal slukke det!» fastslår Gaute, til stor applaus fra forsamlingen – som er stort sett under 30 eller over 60.
Deretter er det Gaute, Steinar Winther Christensen fra BKA og Silje Ask Lundberg fra Naturvernforbundet som overrekker oppropet til Rikard Knutsen (Frp), statssekretær i olje- og energidepartementet.
En debatt om oppropet følger, ledet av tidligere FN-direktør Svein Tveitdal, med deltaking av dyktige ungdomspolitikere: Oda Sofie Pettersen fra Grønn Ungdom og Ina Libak fra AUF, som senere får selskap av Lasse Fredheim fra Unge Høyre. Holdningen til norsk oljevirksomhet kan kanskje best oppsummeres med en replikk fra Ina Libak: «Vi må ikke bli de siste som lager fax-maskiner, når hele verden bruker e-post.»
Jeg fikk ikke noe bilde av selve overrekking av oppropet, men nå viser det seg at et filmteam som skulle lage opptak av seremonien, opplevde marerittet, at de måtte skifte batteri akkurat i det øyeblikk det skjedde. Så nå blir det reprise, og både de og jeg får bilder av overrekkelsen. En god ting kan ikke gjøres for mange ganger.
Jeg er imponert over hva BKA gjør. Referatet fra onsdag i Arendalsuka var morsomt og informativt.
«Så søt du er, når du er sint» – det er same hersketeknikk som møtte oss kvinner på 70-talet. Viktig å gjenkjenne hersketeknikkane i klimakampen også, for å kunne parere dei.
Men etter å ha høyrt på innlegg og diskusjonar om hydrogen og om vindkraft til havs tysdag og onsdag, er det tydeleg at det blir tenkt mye tankar i næringslivet også. Stat/regjering derimot, treige med insentiv og verkemiddel, som blei etterlyst og der summene til nye energikjelder blei samanlikna med dei enorme tilskota frå staten til fortsatt leiting etter olje som ikkje skal takast opp. Kan det vere ein liten logisk brist her, i det norske statsapparatet – for ikkje å snakke om oljelobbyen som ein frittgåande dinosaur som kanskje ikkje bør fredast lenger?
Torsdag morgen. I dag har jeg tid til å lese referatene for de tre første dagene. Takk Ivan! Det er fin og informativ lesing. Og takk til den fine gjengen, med røde hatter, som sprer både alvor og glede i Arendal. Jeg er stolt og glad over å få være med i denne gjengen, selv om jeg skulle ønske verden var slik at det ikke var bruk for oss. Men det ER det!
Takk for rapporten! Interessant lesning! Lykke til til alle som engasjerer seg i klimapolitikken. Vi er med dere!