«Våre engasjerte barn og ungdom fortjener at vi besteforeldre heier dem frem.» Slik avslutter Ivan Chetwynd sin rapport fra årets politiske festival i Arendal, og fra en dag preget av unge menneskers angst for framtida – og evne til å omsette dette i handling. Han er slått av kunnskapene til unge miljøagenter, og det målretta alvor han ser hos løsningsorienterte ungdomspolitikere fra høyre til venstre.
Arendalblogg torsdag 15. august 2019
Det er flere scener i Arendal: hovedscenen, torvscenen der BKA og Miljøagentene hadde møte tirsdag, og en liten en som heter «Appellscenen», på Teaterplassen, et stenkast fra kaia der ferjene til Tromøya og Hisøy legger til. Her sitter tilhørerne rundt bord under tak. Heldigvis. Fordi i dag er det regnvær, og det er her BKA og Miljøagentene skal ha samlinger med sang og appeller i dag og i morgen. Det er ikke mye regn, men nok til å gjøre det ubehagelig å være ute.
BARNAS KLIMA, VÅR SAK! «Du vet du er på Arendalsuka når du støter på en gjeng syngende pensjonister i Besteforeldrenes klimaaksjon.» Aftenposten 2017
Linda Parr leder samlingen, og først synger vi Miljøagentsangen, akkompagnert av Ola Dimmen. Ulrik og Brage fra Barnas klimapanel forteller om dyr som er truet av utryddelse; og hvis noen av dem forsvinner – for eksempel bier – kan det truer også menneskers eksistens. Petter fra klimapanelet understreker at tekniske løsninger på miljøproblemer er viktige, og Steinar Christensen, BKAs styreleder, avslutter møtet. Mellom appellene synger vi Ola Dimmens klimasanger. (Teksten til «Vi må berge Lofothavet» er nå endret til «Vi må berge Barentshavet». La oss håpe at hele sangen snart blir uaktuell.)
Steinars appell er rettet til myndighetene på vegne av kommende generasjoner. Han betegner dagens klimapolitikk som «bortimot kriminell» – noe som han som advokat må være kvalifisert til å bedømme. Han gjentar løftet om at BKA vil støtte barnas klimakamp og mener at vi kan lykkes, hvis voksne og barn samarbeider. Og dagens øvrige møter bekrefter dette.
——-
Hva gjør klimaendringer med barns psykiske helse? Dette er tema for en panelsamtale i regi av Voksne for barn og Natur og Ungdom. Noen barn blir syk av angst for fremtiden. Den mest kjente tilfelle er Greta Thunberg. Dette blir vi minnet om når vi kommer inn i kinosalen der møtet skal holdes. På det store lerretet står et intervju med Greta, der hun forteller om da hun var elleve år gammel og bilder av ekstremvær, isbreer som smelter, isbjørn uten et sted å være og et hav full av plast gjorde at hun «sluttet å spise, sluttet å snakke, sluttet på skolen og gikk ned ti kilo».
Signe Horn fra «Voksne for barn»
Møteleder Signe Horn fra Voksne for Barn intervjuer Gaute Eitejord, leder for Natur og Ungdom, som har skrevet at bekymring for naturen og klimaet og oppgitthet over at det ikke ble gjort nok, var grunnen til at han engasjerte seg i NU. Partilederdebatten mandag blir nevnt, og Gaute klager over at politikerne ikke tar klima alvorlig nok. Ungdomspartilederdebatten tirsdag var bedre; partilederne var mer opptatt av bompenger enn klimaet.
Gaute blir med i panelsamtalen med miljøpsykolog Erik Nakkerud, helsesykepleier Per Arthur Andersen og avdelingssjef Hans Olav Kvaal Hygen fra Meteorologisk institutt. Hygen forteller om en 12-årig jente som led av klimaangst, og som trengte pålitelig faglig informasjon om klimaendringer. Ellers er dagens barn og ungdom stort sett bedre orientert om klimasaken og kan ofte korrigere de voksne. Hygen forteller også om den gang han kjøpte en flaske brus til dattera og måtte gå tilbake til butikken med plastsugerøret som hun ikke ville ha.
Gaute Eiterjord, leder NU
Det er jo vår fremtid det gjelder! sier Gaute. Det var den ekstreme varmen i fjor sommer som fikk det til å løsne for mange unge, som begynte å snakke om klima og sin angst. Angst kan være lammende, men den kan også være drivkraften til å handle. Alle i panelet er enige om at det er viktig å engasjere seg, gjøre noe som gir følelsen av at man bidrar til løsninger. Gaute kan dog også nevne et tilfelle der en dansk jente engasjerte seg så totalt i miljøarbeidet at det til sist gikk ut over helsen. Man må ta vare på seg selv.
Signe Horn lurer på hvorfor det er unge og besteforeldre som engasjerer seg, ikke de imellom? Hun lurer også på om det har skjedd en endring; Facebook i år er full av bilder fra fjellturer i Norge i stedet for av lange drinker på Kanariøyene. Panelet er skeptisk til at det har skjedd en endring. Antall flyreiser ut av Norge har økt i år. I fjor var det ekstrem varme; i år opplever folk tåke i fjellheimen.
Ellers er de voksne i en annen livssituasjon enn barna og besteforeldrene, mener panelet; barna har alt foran seg, mens de gamle har alt bak seg. De voksne midt imellom har oppnådd en status, mener Andersen, og da er det vanskelig å gi avkall på goder. Nakkerud peker på at de voksne ble oppdratt til å tro at det å ha to biler og hytte er et viktig mål i livet. Men nå må de prate med barna om hva som egentlig er viktigst i livet.
Tidligere har Nakkerud brukt et bilde: Barna i dag er som kanarifuglene i gruvene. Når kanarifuglene svimte av, var det tegn på at luften var dårlig og man måtte komme seg ut. Barnas klimaangst er tegn på at vi må gjøre noe for å komme ut av klimakrisen.
————
I kartet over Arendal står en liste over 112 arrangementssteder. Tallene er svart på knall- oransje og er spredt tilfeldig utover kartet – det vil si at de ikke alltid er lett å se når men leter etter stedet for ditt neste møte. Linda og jeg leter etter Jacqueline, og får selskap av en changemaker som også vil være med på en ungdomsdebatt om konsekvensene av skolestreikene. Vi oppdager til slutt at Jacqueline er en båt.
Flere organisasjoner har sin virksomhet på båter i Arendalsuka. Det er kanskje naturlig at Den norske kirke er å finne på Kirkeskipet, for eksempel. Og mange av skipene her i byen er et flott syn, ikke minst de tre staselige skoleskipene Statsråd Lehmkuhl, Christian Radich og Sørlandet, fortøyd i nærheten av hverandre i Pollen (vann-tungen midt i byen).
Det viser seg at Jacqueline er oppkalt etter Jacqueline Kennedy/Onasis som en gang besøkte henne. Hun ble bygget i Sandefjord på 60-tallet og er leid ut denne uke til Drivkraft, tidligere Norsk Petroleumsinstitutt, «bransjeforeningen for selskaper som selger flytende drivstoff og energi». Hm… Besteforeldre med plakatvester der det står «Stopp all oljeleting» er kanskje på vei inn i et vepsebol…
Men det viser seg at møtet er et ærlig forsøk på å lodde stemningen blant den kommende generasjon om hva skal være drivkraften i fremtidens transport. Ungdomspolitikere er samlet fra Senterungdom, KrFU, AUF, SV, Grønn Ungdom, FpU og Unge Høyre. Og vi BKA-ere er slått (igjen) av to ting: hvor dyktige ungdomspolitikerne er, noe vi også opplevde i går; og at det finnes en slags konsensus dem imellom. Fremtiden er kollektiv. Fremtiden er el-biler, el-båter. el-fly. Fremtiden er hydrogen, eller biodiesel laget av tang og avfall fra skogsindustrien. De har ikke sans for begreper som flyskam og bilskam (selv om KrFU ikke ville utelukke kjøttskam). Det gjelder å finne løsninger, ikke skamme seg. Det er uenighet (for eksempel om å eksportere strøm til Europa) og det er mange kompliserte floker som må løses før vi kan avlyse klimakrisen, men våre engasjerte barn og ungdom fortjener at vi besteforeldre heier dem frem.
sdr