I en liten sommerserie trekker vi fram noen nyhetssaker som falt særlig godt i smak hos leserne. Først ut er Kristin Aspelund, som fikk mer enn tusen delinger på Facebook da hun ved åpninga av Miljøhovedstad Oslo var invitert av en gruppe ungdommer til å fortelle om livet i gamle dager – den gangen vi kjøpte færre ting, og reparerte og sparte på det vi hadde. Kanskje vi må finne tilbake til det nå?
– Jeg vil takke så mye for invitasjon til å komme hit og fortelle om hvordan vi klarte oss med mindre før i tiden.
Det er et faktum at det gjorde vi, vi som er eldre nå.
Jeg har lyst til også å si noe om hvorfor nettopp mange i min generasjon klarte seg med mindre før i tida. Og hvordan jeg selv har praktisert dette gjennom livet.
Da må jeg starte med å fortelle om de første 20-30 årene av livet mitt og hvordan min familie klarte seg i min oppvekst. De årene var med på å legge et viktig grunnlag for min holdning til forbruk.
Jeg er nå nesten 80 år. Det innebærer at jeg ble født like før starten på den 2. verdenskrigen og vokste opp under krigen. Jeg husker lite av det jeg selv opplevde på denne tida, men det var vanskelig for mange her i landet å få tak i varer som de ellers hadde brukt før krigen starta.
Det blei knapphet på bl.a. mat, klær og sko, – særlig for folk i storbyene. Noe lettere ble det for dem som bodde på landet. I min barndom bodde jeg i sentrum av Odda, – et mindre industristed på Vestlandet.
For at alle skulle få anledning til å skaffe seg det mest nødvendige, etablerte staten en ordning der familiene fikk tildelt såkalte rasjoneringsmerker alt etter hvor mange personer; voksne og barn, det var i familien. Det kom rasjoneringsmerker for bl.a. sukker, mel, margarin og for såpe, også for sko og klær.
Jeg minnes at når jeg skulle gå å handle den første tiden etter at krigen var slutt, måtte jeg fortsatt ha med meg rasjoneringsmerker på mel og sukker. Den knappheten på varer som vi hadde under krigen, medførte altså stor nøysomhet også i første tiden etter, – ikke noe skulle kastes.
Ved måltidene var det en gylden regel at vi unger «skulle spise opp all maten på tallerken». Det var vanskelig å ta vare på matrester. Folk hadde vanligvis ikke kjøleskap på den tiden, nemlig.
Klærne våre måtte også tas godt vare på. Det var ingen selvfølge å kaste tøy og kjøpe nytt om klærne var slitt eller var gått i stykker. Min mor satt gjerne om kveldene og stoppet hull på strømper og sokker. Jeg var eldst i en søskenflokk på fem og fikk tidlig lære å hjelpe til med stoppingen.
Slitasje og hull på klær og sengetøy ble også reparert av mor, – da gjerne med bruk av symaskina, – sveivesymaskin uten motor var det den gangen. Den fikk også jeg prøve meg på.
Til alt hell likte jeg både å stoppe og å bruke symaskin. Dermed fikk jeg ferdigheter som har kommet vel med opp gjennom livet.
Det har medført at for meg ble det naturlig, ikke vanskelig eller brysomt å ta vare på klær; lappe, bytte glidelås f.eks., etter hvert også å sy nytt eller å sy om klær.
På begynnelsen av 1970-tallet skjedde det noe viktig her i landet. Erik Dammann ga ut boka «Fremtiden i våre hender», og starta i 1974 organisasjonen med samme navn. Han var opptatt av den store urettferdigheten i verden; der vi i Norge og andre industrialiserte land allerede da hadde et skremmende forbruk og levde i overflod, mens millioner i andre land sultet. Mange av dem barn.
Han var bekymra for vårt enorme overforbruk av jordas ressurser, nedbygging av matjord m.m. Han mente at vi måtte endre vår livsstil, begrense vårt forbruk for å berge planeten vår.
Jeg fikk to barn på denne tida. Jeg var skilt og bodde i Bergen og oppdaget der heldigvis en Fretex-butikk, – sikkert en av de første i landet. Det ga meg en grei anledning til å prøve å leve etter Dammann sin ideologi, som talte veldig til meg.
Det ble plutselig mulig å kjøpe brukte klær i butikk. Hvilken mulighet for meg som likte å fikse klær både til barna og meg sjøl! Det ble fra da av nærmest som et prinsipp for meg å besøke Fretex først, hvis det var noe jeg trengte av klær enten til barna eller til meg selv.
Med symaskin – som nå var blitt elektrisk, gikk det lett å fikse klær eller tilpasse klær som gjerne etter mange års bruk hadde fått en u-fasong og som kunne sys om til barneklær. Det gikk rett og slett sport i det å få det til.
Med tiden ble det naturlig også å gå til Fretex for andre nødvendige anskaffelser, ikke minst møbler.
Det faktum at det på Fretex i hovedsak jobbet personer som var under arbeidstrening, ga for meg en dobbelt grunn til å handle der. Derved støttet jeg både gjenbruk og at enkelte kunne få seg en ny start i livet.
Jeg vil avslutte med å si at jeg ikke noen gang i mitt voksne liv har vært tvunget til å satse på gjenbruk, fordi jeg hadde dårlig råd. Jeg har hatt en trygg jobb og gode inntekter.
Det ble for meg en livsstil å forsøke å klare meg med brukt. Det ble ikke nødvendig å følge siste mote hverken når det gjaldt klær eller sko. Heller ikke har jeg måttet ha siste utgave av hverken TV eller bil. Selve bruksverdien ble det avgjørende.
Min holdning har vært å forsøke å ikke bidra til en livsstil med «bruk og kast», men heller være med å bidra til å begrense forbruket av jordas ressurser for å sikre en god fremtid for vår planet og våre etterkommere.
Dette har nok vært lettere å gjennomføre for meg som vokste opp med nøysomheten under og etter krigen, enn det er for de unge i dag som ble født inn i en tid preget at stadig velstandsvekst og overflod.
Nå må dere bare se i øynene at den dystre fremtidsutviklingen som Dammann forespeilte oss for over 40 år siden, er i ferd med å slå inn for fullt med ressursbegrensning og miljøforurensning.