Trenger vi økonomisk vekst, eller bør vi ha andre mål for utviklingen av samfunnet vårt, spør Werner Christie, tidligere helseminister og medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon. Hva er sammenhengen mellom vekst og ødeleggelse av klima, miljø og biologisk mangfold? Ville vi takle tidens utfordringer bedre hvis vi brydde oss mindre om økonomiske mål og mer om fellesskap og «well-being»?
Myten om «Economic Man»
legger til grunn at vi alle mest vil fremme våre egne interesser. Hvis alle gjør det som er best for dem selv, er påstanden at resultatet i sum blir best for alle. Brutto nasjonalproduktet (BNP) er et utrykk for denne summen og det vanligste mål for nasjonenes velstandsutvikling. Selv om mye er blitt bedre for mange er problemet at BNP dekker over en økende ulikhet og urimelig fordeling av velstanden. Dessuten ser dette målet bort fra mange såkalte «eksterne effekter» som forurensning, ressurssløsing og klimaproblemer. På tross av at BNP er mer enn doblet i de fleste OECD land siden ca 1970, og i Norge nesten 3 doblet, har FNs «Global Happiness Index» som måler opplevd tilfredshet med livet ligget nesten flatt i samme perioden. Derimot vet vi at forurensning, miljøproblemer og ødeleggelse av klima og biologisk mangfold raskt blir stadig verre!
Likevel bruker vi stadig veksten i BNP som et relevant utrykk velstandsutviklingen i samfunnet, selv om et flertall ikke opplever at den gjør dem rikere eller lykkeligere.
Tilpasning viktigere enn vekst!
Evolusjonsbiologen Peter Corning hevder at alle arter søker en best mulig tilpasning til omgivelsene. De mest suksessfulle har utviklet gode evner til samarbeide og arbeidsdeling, slik som bl.a. termitter, bier, ulver, delfiner og mennesker. Det innebærer ikke vekst for enhver pris, men å finne en nisje og levemåte som dekker grunnleggende behov og ikke ødelegger livsgrunnlaget.
Mennesker trenger mat, vann, husly og trygghet, men også tilhørighet, fellesskap og personlige mestringsmuligheter må til for å oppleve velstand, eller med en oversettelse av det engelske «Well-Being» de vi kan kalle velferd. Slike behov gir ikke mer lykke etter at de er dekket på et bra nivå. Vi kan ikke spise oss mer enn mette, eller bruke mer enn ett hus eller en bil om gangen. Felleskap dyrkes best i passe store grupper. Forskerne Wilkinson og Pickett og rapporter fra WHO og Helsedirektoratet om sosiale årsaker til uhelse globalt og i Norge påviser også at likeverd er en sentral forutsetning for velstand og velferd for alle.
De viktigste behovene er de som driver evolusjonen fremover: Erotikk, kjærlighet og omsorg! Hos alle høyere arter på planeten er det erotisk tiltrekning som utløser paring og dermed gen-blanding. Deretter må pattedyr og fugler, og andre arter som innsekter, bier og maur, sørge for at avkommet beskyttes og mange mates til det klarer seg selv. Erotikk, kjærlighet og omsorg er blant våre sterkeste instinkter og kanskje tilværelsens vakreste og viktigste gaver til oss skapninger på jorden.
Samarbeid for overlevelse og velferd
Hos mange arter og særlig hos mennesket drives også evolusjonen fremover av kulturell og kognitiv læring ved at gode overlevelses- og tilpasningsstrategier utvikles og formidles videre til nye generasjoner. De mest overlevelses og formerings dyktige artene på jorden har lært seg at samarbeide basert på gjensidig solidaritet, empati og omsorg, er det som gir best resultat for alle i flokken. Den Amerikanske evolusjonsbiologien David Sloan Wilson mener Norge er blant de ypperste eksempler som beviser denne forståelsen. Den norske samarbeidsmodellen og våre fortløpende rangeringer som et av verdens beste land å leve i bekrefter dette.
Velstand og velferd for alle krever bærekraft og fordeling!
Hvorfor er det da så vanskelig for de fleste av oss og økonomer flest å akseptere at det som gjør livet verdt å leve ikke er økonomisk vekst, men en god og likeverdig tilpasning til det tilværelsen byr oss av muligheter. Det vi trenger er ikke mer vekst for de fleste, men mer likeverd for de fattigste. Og en varig bærekraftig bevaring av våre naturgitte og livsnødvendige omgivelser og ressurser. FNs omforente bærekraftsmål kan derfor med fordel erstatte BNP og andre økonomiske vekstmål både i kommunene og nasjonen Norge, slik de også er i ferd med å gjøre globalt.
(tidligere publisert i Dagsavisen)
Jeg synes selvfølgelig det er fint at vårt medlem og tidligere helseminister Werner Christie stiller spørsmålet om det er på tide å legge vekk BNP og økonomisk vekst som fornuftig målestokk på utvikling.
Men det må da være helt åpenbart at vi må legge vekk BNP målestokken.
Vi må samtidig stadig minne om at vårt forbruk i dag helt totalt overstiger klodens kapasitet og at vi dermed er i ferd med å ødelegge grunnlaget for kommende slekter.
Vi må kreve at spørsmålet om hva som vil være bærekraftig drift må undersøkes, vi må kreve at de virksomheter som ikke er bærekraftige må enten legges ned eller kjapt konvertere seg selv til de aktiviteter som ligger innenfor jordens tåleevne.
Det som Wilkinson og Pickett i sin tid klart fant ut er at store ulikheter og økende forskjeller blant folk, er elementer som er med på at kriminaliteten øker, at helsesituasjonen forverres og at sosial uro oppstår. Dette beskrev de godt i sin bok Ulikhetens Pris som jeg anbefaler varmt.
De få som har det meste av klodens verdier er eller har nylig vært samlet i Davos. Der uttrykte de engstelse for at ulikhetene øker og engstelsen er nok begrunnet i en frykt for at vi skal komme å pirke på deres milliarder. Det er videre mye snakk om klima i Davos av disse selsomme mennesker som har brukt 1500 private jetfly for å komme dit.
Som organisasjon må vi erkjenne at den økonomiske politikken som har vært ført og som føres, er hovedkilden til økt klimautslipp, økende forskjeller blant folk og økende uro og usikkerhet.
Jeg skulle ønske at Werner Christie brukte et tydeligere språk som klart adresserte problemene – enten de har navn som Solberg eller Trump.
Som mange av dere vet bor jeg for tiden i California. For noen få måneder siden brant det i hjel 86 mennesker og flere tusener boliger brant opp i et område som heter Butte county og en by som heter Paradis som nå i dag er helt utradert. Daglig leser jeg om de overlevende kamp, en kamp om bosted, om jobb, om penger til medisiner, hvor kommer dette regnestykke frem i en tradisjonell BNP tenkning?
Kostnaden som kloden vår nå betaler er relatert til en snever BNP tenkning som et ganske lite mindretall tjener grovt på, mens vi andre, de drøye 99 % av befolkningen taper, taper liv, helse og taper fremtid for deres barn.
Det bør være tindrende klart Werner Christie, at vi ikke trenger denne type vekst.
Klar tale Steinar Høiback.
Hei Steinar Høiback:
Jeg er så hjertens enig med deg i dette;
…»…det må da være helt åpenbart at vi må legge vekk BNP målestokken…» !
Utfordringen for både deg og meg er likevel at det ennå er altfor få som ennå synes det er like åpenbart. Jeg oppdaget etter jeg skrev dette at også andre mener det fortsatt er behov for å skape diskusjon om dette: https://www.socialeurope.eu/beyond-gdp
Og det på tross av at det er ti år siden Stiglitz og Sen m.fl. skrev sin rapport for president Sarcozy om alternativer til GDP.
Jeg er som deg tilhenger av klart språk. Men jeg synes det er viktigere å utfordre tenkemåter som vil alle er mer eller mindre passive bærere av sålenge vi ikke erstatter dem med andre tenkemåter, fx bærekraftsmålene, enn å peke på enkeltpersoner. Ofte er det ikke bare dem, men særlig rådgiverne deres – indirekte også våre – (som oftest økonomer) som vedlikeholder problemet. Det e derfor meget lovende at «Rethinking Economics» nå markerer seg tydelig i den offentlige debatten i Norge, endog på BI.
Så la oss sammen i BFA og andre steder bidra til at flest mulig skifter oppfatning fra «det er bare slik det er…» til «slik kan vi slett ikke ha det!!». Det er først når folk flest begynner å røre på seg og vise holdninger at politikere og makthavere skjønner at de må tenke annerledes. Som Keynes skal ha sagt: » Det er ikke de nye ideene som er problemet, men å bli kvitt de gamle som gjennomsyrer alle kroker i vår sinn!»
Så la oss holde på og holde ut, i fellekap, så vil den rådende visdom og dermed verden endre seg – skritt for skritt!
Godt. Nå begynner vi snakke om forpliktende ansvar for situasjonen
Vi kan som det står her ikke fortsette som før. Vi kan ikke få mer.
Som oppfølging av kritikken av rådende politisk tenking basert på økonomisk vekst som Werner Christie og Høiback presenterer, anbefaler jeg økonomen Kate Raworths bok «Doughnut Economics. Seven Ways to Think Like a 21-Century Economist». Raworth kritiserer en økonomi sentrert rundt BNP, som for eksempel ikke inkluderer ubetalt arbeid. Hun argumenterer for en økonomisk tenking som møter «the needs of all within the means of the planet». Modellen hun presenterer kombinerer altså hensynet til planetens tålegrense med krav om sosial rettferdighet.
Ja, helt enig. Kate Raworth er en av de meget få økonomer som tør å snakke om alternativer til vekst.
Hun er intervjuet av Ebba Boye i Rethinking Economics Norge her:
https://www.harvestmagazine.no/pan/smultringen-en-okonomi-for-det-21-arhundret?fbclid=IwAR03K3Xg5GybD_q6f3fqFmwGsmnajApyl9XBxRHsOBop9vmrn5MdnvHWr_Q
Smultringen til Kate Raworth er et godt bilde på hvordan fremtidens økonomiske system burde få lov til å utvikle seg, veien dit synes imidlertid å være brokete og hemmet av mainstreame holdninger om «evig vekst». Det er godt det er flere som tenker i de baner som hun gjør.
Werner Christie siterer treffende Keynes med hans ord: » Det er ikke de nye ideene som er problemet, men å bli kvitt de gamle som gjennomsyrer alle kroker i vår sinn!»
For å snu denne tendensen i tide, klimaforskere sier vi har omtrent 12 år å gjøre det på, kreves det handling og opposisjon til det etablerte. Jeg er ikke så optimistisk som Christie når han sier at en del av oppskriften er å holde på og holde ut, i felleskap, så vil den rådende visdom og dermed verden endre seg – skritt for skritt. Vi ser nå et vist håp, et håp om at ungdommen begynner å ty til gatene i mange byer for å markere sin tydelige misnøye – jeg tror mer på et slikt svar enn at den rådende visdom vil endre på verden – slik jeg ser det er fraværet av klokskap og visdom økende. Men, det beste ville være at jeg tar feil og at Christie får rett.
Jeg minner stadig om at 1.august 2018, var den datoen da vi markerte at jordens ressurser var brukt opp, og at vi fra 1. august og ut resten av året brukte ressurser som vi stjal fra kommende generasjoner.
Modellen og oppskriften til hvordan vi skal komme til en bærekraftig verden der handel og økonomi er regulert er blant annet beskrevet i modellen som er utviklet av blant annet et svensk prosjekt, la oss starte på denne veien snarest. https://www.stockholmresilience.org/research/research-news/2016-06-14-how-food-connects-all-the-sdgs.html