Kunnskapen om drivhuseffekten er ikke ny. Det som likevel er nytt, er hvor lenge man har vært klar over at CO2-utslippene fra forbrenning av kull, olje og gass kan få katastrofale følger for det globale klima. De store oljeselskapene har kjent til dette i mer enn femti år, forteller Hans Martin Seip. Men i stedet for å gå ut med kunnskapen, har de brukt ressurser på å forvirre og villede offentligheten.
Lenge før klimapanelet
En artikkel i desembernummeret av Nature Climate Change gjengir dette sitatet: «Denne rapporten vil utvilsomt utløse følelser, skape frykt og føre til krav om handling. Budskapet i rapporten er at det fortsatt er tid til å redde verdens befolkning fra de katastrofale følgene av forurensing, men tiden er i ferd med å renne ut.»
Sitatet henviser ikke til en nylig rapport fra FNs klimapanel, slik man kanskje skulle tro. Det er fra et foredrag presidenten i American Petroleum Institute (API), Frank Ikard, ga for industriledere på organisasjonens årlige møte i 1965. Artikkelen «Early oil industry knowledge of CO2 and global warming» er skrevet av Benjamin Franta, historiker ved Stanford University. Han har funnet dokumenter som viser at oljeindustrien allerede på 1950-tallet hadde informasjon om og diskuterte økning i CO2 i atmosfæren og mulige følger for klimaet.
Flere tidlige advarsler
Det eldste eksemplet er fra en søknad om støtte fra API om å studere karbonets kretsløp ved å måle forholdet mellom karbonisotopene 12C og 13C (former med forskjellig vekt) i ulikt materiale. Søknaden nevner at en foreløpig undersøkelse av forholdet 12C/13C i trær viste en økning med tiden. Forskerne hadde beregnet at dette kunne forklares med at brenning av kull og olje hadde ført til en økning i CO2-konsentrasjonen i atmosfæren på 5 % fra 1854 til 1954. Dette stemmer bra med moderne beregninger. Liknende resultater ble publisert i «Transactions of American Geophysical Union» i 1957 av H. R. Brannon og medarbeidere ved Humble Oil and Refining Company, nå ExxonMobil.
Den kjente fysikeren Edward Teller, mest kjent som hydrogenbombens far, advarte lederne i fossilindustrien om økende global temperatur og stigende havnivå allerede i 1959.
Tydeligvis var fossilindustrien godt informert om mulige dramatiske konsekvenser av bruk av kull og olje allerede før Charles Keeling i 1960 publiserte data fra Antarktis der direkte målinger viste en økning i konsentrasjonen. Riktignok var det mange målinger av CO2 i atmosfæren før Keeling startet sine systematiske studier, men disse var ofte usikre og/eller påvirket av lokale kilder.
Alternativ nødvendig
I 1965 leverte President Lyndon B. Johnsons vitenskapelige rådgivingskomité en rapport «Restoring the Quality of of Our Environment». Det var denne rapporten Frank Ikard henviste til i sitatet gjengitt i begynnelsen av denne artikkelen. Og han fortsatte: «En av de viktigste forutsigelser i rapporten er at brenning av kull, olje og naturgass tilfører jordens atmosfære karbondioksid så raskt at i år 2000 vil varmebalansen være så endret at det kan forårsake tydelige endringer i klimaet.» Han siterte også direkte fra rapporten: «… forurensing fra forbrenningsmotorer er så alvorlig, og øker så raskt, at en alternativ, ikke-forurensende kraftkilde til privatbiler, busser og lastebiler sannsynligvis blir en nasjonal nødvendighet.»
Villedning av opinionen
Den amerikanske forskeren Naomi Oreskes er en av dem som har gjort mest for å belyse enkelte industriers motstand mot å innrømme ansvar for miljø- og helseproblemer. Sammen med E. M. Conway utga hun i 2010 boka «Merchants of Doubt: How a Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoke to Global Warming». I 2015 publiserte hun sammen med to medforfattere en viktig artikkel «The climate responsibilities of industrial carbon producers», der de viser at relativt få produsenter har forårsaket en stor del av utslippene av klimagasser.
Det finnes eksempler på at industrien erkjenner at de har et stort ansvar. I 1997 holdt for eksempel administrerende direktør i British Petroleum, John Browne, et foredrag ved Stanford University der han lovte en ny forretningsmodell for BP som tok hensyn til sammenhengen mellom CO2-utslipp og klimaendringer.
Men Oreskes viser at produsentene av fossilt brensel likevel i stor grad har motarbeidet tiltak som kunne redusere utslippene. Ledende selskaper som ExxonMobil, Shell og BP dannet The Global Climate Coalition (GCC) som har spredd tvil om IPCCs integritet, og bidro til at USA ikke ratifiserte Kyoto-avtalen.
I en artikkel fra 2017 ser Naomi Oreskes og Geoffrey Supran nærmere på hvordan ExxonMobil kommuniserte om klimaendringer. Selskapet bidro til klimaforskningen gjennom egne forskeres akademiske publikasjoner. Samtidig sådde de tvil om den samme forskningen i sine «advertorials» (annonser formet som objektive artikler). Forfatterne konkluderer med at ExxonMobil ved denne dobbeltkommunikasjonen villeder allmennheten.
Hans Martin Seip
Interessant gjennomgang av nær klimahistorie.
Jeg savner imidlertid hviterusseren Mikhail Budyko i oversikten din. Han skrev boka Heat Balance of the Earth’s Surface allerede i 1956 og endra klimatologien fra i hovedsak en kvalitativ disiplin til å bli et kvantativ tema. Da startet forståelsen av klimaendringene som følge av for mye CO2. (Wikepedia) Han har skrevet flere bøker som kanskje Cicero har i biblioteket. James Hansen har omtalt Budyko.
Torgeir Havik
Steinkjer
Takk for en ypperlig artikkel, Hans Martin. Vi må bli tydeligere i dette nye året: Noen har ansvaret for det uføret vi er kommet i. Det er ikke den vanlige borger. Den globale fossil-industrien, først og fremst anført av kongefamilien i Saudi-Arabia, regimet i Kreml og amerikansk «Big oil», det som før ble kalt «The seven sisters», har hovedansvaret. Både Shell og ExxonMobil er partnere i verdens rikeste bedrift: Aramco. Aramco eies av den saudiske kongefamilien, som kontrollerer inntektene fra salg av 10 millioner fat olje hver dag. I praksis er det den brutale morderen bin Salman (MBS) som er den som bestemmer. Som de fleste har fått med seg har bin Salman et nært og godt forhold til Putin, som også kontrollerer inntektene fra salg av 10 millioner fat olje per dag. I tillegg kommer gass-inntekter. Det er ingen overraskelse at disse to igjen har et nært forhold til Trump, som er fossil-industriens fremste talsmann i USA. USA produserer også rundt 10 millioner fat olje hver dag. Det bør ikke overraske at disse tre er villige til å risikere nesten hva som helst for å fortsette fossil-æraen noen år til.
Enig med Sven Åke i det allermeste. Men når det gjelder hvem som er ansvarlige må vi ikke være glemsomme, sjøl om mediene anstrenger seg sterkt for å hjelpe på glemselen.
«Alle» forstår nå Trumps rolle som førende og åpen/provokatorisk klimaignorant (jeg foretrekker dette uttrykket fram for det gjengse «klimaskeptiker», fordi det siste er vrøvl: man kan ikke være skeptisk til klimaet). Og delvis kanskje de bakomliggende fossile kapitalinteressene (olje-, kull-, gass-, veibyggings- og bilindustrien mm.)
Men: glem ikke 1) at Trump ljuger når han sier at han ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. Han vil bygge beskyttende diker mot havstigninga rundt sitt kystnære golfhotell og golfanlegg i Irland og han og hans folk har i interne dokumenter skrevet at de regner med fire-fem grader C’s global oppvarming innen 2100. De vil bare ikke gjøre noe med det, da det truer deres profittinteresser (det er «ulønnsomt»). Dette er noenlunde samme argumentasjon som er kjent fra den danske førende klimaignoranten Bjørn Lomborg og det meste av den øvrige åpne sabotasjefronten mot forebyggende klimatiltak som begrenser fossilinteressenes profitt.
Glem videre ikke 2) at den mest effektive klimaignoransen og sabotasjen mot faktisk virkende klimatiltak som f.eks. karbonavgift til fordeling er den globalt omfattende og stille/fordekt virkende som utgår fra Trumps tilsynelatende motstandere i det tradisjonelle politiske etablissementet fra Clintons over Obama til EU, Merkel/Macron og Jens Stoltenberg osv. helt over til sjølproklamerte klimabevisste som partiet Venstre.
Det er deres holdning som innebærer mye skrik men ufattelig lite ull, dvs. i praksis en henholdende og ignorerende linje innpakket i en grønnvaskende reklame, som har skylda for at den brede folkelige opinion har latt seg lulle inn i en naiv tro på at «noe vil vise seg» (som det heter hos den hjelpeløse gjeldsfengselsfuglen Mr. Micawber hos Dickens) og at dette nok ikke er så farlig.
Folk flest legger mer merke til politikernes og de mektige kapitalinteressenes handlinger enn til deres verbale saus og tar sitt bestikk etter det. Men nå har de f.eks. i Frankrike begynt å gjennomskue dobbelttalen hos Macron osv. De gule vestene skjønner at han ikke mener noesomhelst alvor med sine «klimatiltak», han leter bare etter nye påskudd for å loppe dem for penger ved å moralisere over underklassens umoral. Som Obama osv. gjorde og gjør. Og som vi kan lese i Ibsens verdensberømte skuespill «En folkefiende» (det oppføres langt mer utafor Norge enn her…) at den pene borgerlige politikken også på hans tid gikk ut på.
https://www.scientificamerican.com/article/here-s-why-obama-is-approving-arctic-drilling-again/ – «Here is why Obama is approving Arctic drilling again»…! Hvem husker dette nå? Men det er nå det skal huskes!
https://www.theguardian.com/environment/2018/dec/09/us-russia-ally-saudi-arabia-water-down-climate-pledges-un – dette ville vært det samme med Obama eller Clinton men i en annen innpakning. Og ta ikke feil av det: EU og alle de andre legger seg bekvemt i le av Trump – teateret. De «protesterer for allverden men er likevel med på ferden» (Ibsen).
https://thenypost.files.wordpress.com/2015/01/saudi_arabia_obama_visit.jpg?quality=90&strip=all
Karsten V. Johansen, cand. scient. i naturgeografi og kvartærgeologi
Karsten V. Johansen, naturgeografi… høres ut til å ha rett, sia altfor lite CO2-reduksjon skjer, mest bl, bla, bla…