Vil vi at Besteforeldrenes klimaaksjon skal være en aksjon for nullvekst? spør Kristoffer Rypdal. Han er nestleder i lokallaget i Tromsø og reagerer på en del av punktene i det programmet som ble diskutert på landsmøtet og senere vedtatt av landsstyret. Han finner noe av det for ideologisk ladet, knyttet til begreper som han selv står fremmed for, og med påstander han er uenig i.
Bør skrives om eller fjernes
Da jeg meldte meg inn i BKA for noen måneder siden, var det et par formuleringer i formålserklæringen som jeg fant noe problematiske. Det slås fast at en politikk som forutsetter materiell forbruksvekst i rike land er uansvarlig og at BKA skal informere om kostnadene ved vekstsamfunnet.
Nå har aksjonens landsstyre lagt ut et mer detaljert dokument (vedtatt 26. november 2018) på aksjonens nettsider med tittel Besteforeldrenes klimaaksjon – Hva vil vi? Dette dokumentet (i fortsettelsen betegnet som Hva vil vi?) er formulert i kulepunkter, der første punkt lyder:
BKA vil arbeide for en politikk og samfunnsutvikling med et forbruk som ikke overstiger jordens tålegrense. Ubegrenset forbruksvekst på en begrenset planet er ikke mulig. Den rike del av verden må redusere forbruket vesentlig. Politiske løsninger for å stanse materiell vekst i Norge må innføres. Naturen forhandler ikke.
Det foreligger også begrunnelse for vedtaket (ligger som lenke i dokumentet) Her kan man lese at; BKA … reiser spørsmål om en samfunnsutvikling basert på vekstfilosofi kan være forenlig med bærekraftig utvikling.
For noen av dem som kjemper mot menneskeskapte klimaendringer er det helt naturlig å bruke ord og uttrykk som materiell forbruksvekst, rike land, vekstsamfunnet og vekstfilosofi uten ytterlige presisering og diskusjon. For andre, og det inkluderer undertegnede, er dette sterkt ideologisk ladete og uklare begreper som med fordel kan erstattes med ord som beskriver mer konkrete forhold og tiltak slik det gjøres i de etterfølgende punktene i Hva vil vi?
Jeg er av den oppfatning at det viktigste formålet for BKA bør være å samle flest mulig til konkret aksjon for å stoppe menneskeskapte klimaendringer og forberede samfunnet på de endringene som er uunngåelige. Det bør derfor ikke være nødvendig å dele den filosofien og begrepsbruken som anvendes i disse dokumentene for å slutte opp om aksjonen. Jeg mener at det første kulepunktet i Hva vil vi? bør skrives om eller fjernes helt. Nedenfor følger et forslag til omskriving:
BKA vil arbeide for en politikk og samfunnsutvikling som tar hensyn til planetens tålegrenser. Ubegrenset uttak av naturresurser og utslipp av avfallsstoffer på en begrenset planet er ikke mulig. Utslipp av klimagasser er ett av de alvorligste problemene som mennesker og natur står overfor, og Norge må ta sin del av ansvaret for å få disse utslippene under kontroll.
Hva vil vi? mangler dessuten punkter som beskriver tiltak for klimatilpasning. Uansett hvor vellykket klimapolitikken blir, vil barnebarna våre oppleve dramatiske klimaendringer. Det er en del av vårt ansvar å sørge for at samfunnet møter disse endringene mest mulig forberedt. I BKA Tromsø har vi definert lokal klimatilpasning som et særlig prioritert tema. Folk i distriktene, og særlig i nord, føler ofte at de ikke har bidratt til de globale klimaendringene, mens de innser at de er de første til å merke konsekvensene av dem. Det kan derfor være lettere å mobilisere folk til lokal forebygging av klimaskader enn til utslippsreduksjoner.
Vekstbegrepet i en klimapolitisk kontekst
Jeg er fysiker og matematiker som først og fremst har forsket på det fysiske klimasystemet, men som også har fusket litt innenfor klima- og energiøkonomi. Jeg underviser for tiden et tverrfaglig emne jeg har kalt Climathematics der målet er å få studentene til å skjønne betydningen av tall og størrelser i klimadebatten, det være seg klima- og energifysikk, økonomi og politikk.
På mange måter er målsettingen min den samme som Hans Rosling beskriver så mesterlig i sin lille bok ”Factfulness” som kom ut nylig. Jeg anbefaler denne boka på det varmeste – ikke fordi den sier noe særlig om klimaproblemet, men fordi den tar et så kompromissløs parti for fakta der disse kolliderer med ideologiske fordommer. Rosling påviser f.eks at det ikke lenger finnes rike og fattige land (eller i-land og u-land). Det finnes bare en kontinuerlig skala fra svært fattige til svært rike, der de fleste land ligger i midten. Det er en helt klar sammenheng mellom brutto nasjonalprodukt (BNP), redusert fødselsrate, redusert barnedødelighet, forventet levealder og antall kvinner som får utdanning. Den økonomiske veksten (målt i BNP) har medført at andelen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom er redusert fra 85% i år 1800 til 15% i dag, og andelen er halvert de siste 20 årene. Økonomisk vekst har vært, og er, i hovedsak et gode for de aller fleste land og mennesker på planeten.
De landene som tidligere ble betegnet som i-land (f.eks. USA og EU) har fortsatt økonomisk vekst, men en nedgang i utslippene. Det viser at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom BNP og utslipp. Den store økningen i utslipp skjer i Kina og India og i andre voksende økonomier i Asia og Latin-Amerika, og de vil få følge av Afrika. Den store utfordringen for å begrense økningen i globale utslipp er ikke å stanse veksten i disse økonomiene, men å styre veksten over i en grønn bane slik det er beskrevet i pkt. 6 og 7 i Hva vil vi?
Så godt som alle klimaøkonomer er enige om at vekst i BNP er nødvendig for det grønne skiftet. Utfasing av fossilt brensel til fordel for fornybar energi krever en industriell revolusjon som kommer til å bidra enormt til alle indikatorer på økonomisk vekst som f.eks BNP. Pkt. 1 i Hva vil vi? bruker termer som forbruksvekst og materiell vekst, formodentlig i et forsøk på å skille dårlig fra god vekst. Dette forsøket er prisverdig, men ikke særlig vellykket hvis man vil omsette begrepsbruken til praksis.
Kan man skille materiell fra ikke-materiell vekst, og forbruksvekst fra annen økonomisk vekst? Ut fra min begrensete kunnskap finnes det i dag ingen økonomiske eller politiske indikatorer som gir politikere og andre beslutningstakere noen mulighet til å foreta et slikt skille. Når pkt. 1 krever at politiske løsninger for å stanse materiell vekst i Norge må innføres, så er dette et krav som er vanskelig å konkretisere. Når man krever at den rike delen av verden må redusere forbruket vesentlig, så forutsettes det feilaktig at den rike delen av verden er en veldefinert størrelse (les Rosling og bli overbevist), og man forutsetter at alt forbruk er skadelig for klima og miljø. I økonomiske termer er forbruk all aktivitet som er gjenstand for kjøp og salg. Det finnes mange typer forbruk som kan bidra til å redusere klima- og miljøskader og som ikke medfører økt belastning på planetens ressurser, det er derfor villedende å bruke en slik terminologi.
Vi bør i stedet rette oppmerksomheten mot konkrete former for produksjon og forbruk som skader klima og miljø og beskatter verdifulle og begrensete ressurser, og anbefale alternative former og atferdsendringer som ikke har disse skadevirkningene. Stikkordene er konkretisering – ikke abstrakt ideologisering.
Avslutningsfrasen i pkt. 1, Naturen forhandler ikke, kan synes tilforlatelig og slagferdig, men ved nærmere ettertanke synes jeg den er skummel. Den har en klang som minner om Klimarealistenes slagord, Det er Naturen som styrer klimaet. Jeg synes den formidler et usant bilde av forholdet mellom menneske og natur, og framstiller naturen som et utilnærmelig monster. Mennesket har alltid forhandlet med naturen. Det har alltid vært et spørsmål om å gi og ta, om å beskatte og bevare.
Ja, BKA må samle flest mulig for konkrete aksjoner for å stoppe menneskeskapte klimaendringer og forberede samfunnet på de endringer som er uunngåelige. Dette er jeg enig i, men en av endringene er for meg at de fleste i våre rike land må gå ned i forbruk og det er her null veksten kommer inn. Det samme kan gjerne sies om de rikeste i de lande hvor flertallet er fattige. For meg er nettopp det å stoppe veksten et viktig verdispørsmål. Jeg tror ikke menneskeheten overlever hvis vi ikke snur på den tankegangen. Det er klart at for den fattige befolkning rundt i verden har vekst vært et gode. God ernæring, et sted å bo, tilgang til helse og utdanning er noe som alle bør ha. Men flertallet i den rikeste del av verden har tiltatt seg et forbruk, som er helt unødvendig og som i de fleste tilfeller legger beslag på energiressurser og gir ekstra klimagassutslipp. Bare som eksempel. Nordmenn er et av de folkeslag som flyr allermest, hvilket er uheldig for klima. For de fleste går det an å begrense dette, her tenker jeg ikke på nødvendig transport i Nord-Norge, men snarere på ekstra langhelgture bare fordi man synes man trenger litt ekstra. I dette eksemplet går hensynet til mindre utslipp og tanken mindre forbruk hånd i hånd. Bare se på julehandelen og kjøpesentrene. Det meste av dette trenger vi ikke. Men menneskelig samvær og nærhet så klart, men det kan vi få uten ytterligere vekst. For meg er det helt essensielt å se på verdispørsmål og ideologi. Vi må snu på tankerne i hodet for å komme bort fra den evige jakt på mer og mer og at alt skal gi profitt.
Først vil jeg si stor takk til viktige debatt Kristoffer her inviterer til og hvor vi sikkert må ha dette opp på neste landsmøte. Vi er enige om det viktigste,- BKA skal samle flest mulig av oss og uavhengig av politisk farge og ideologi. Så gjelder det å finne formålserklæringer som passer best mulig inn. Den foreliggende tekst kan sikkert bli bedre og mer gjennomtenkt. Ellers; hva betyr klimatilpasning og hvilken oppmerksomhet skal dette ha? Eksempel: Skiforeningen svarer med kunstsnø som tilpasning når snøen forsvinner! Men tilpasning til klimaendringer er jo også å bygge mer klima/energivennlig! Mye å ta tak i her videre og unngå at BKAs fokus på tilpasning ikke får et defensivt preg .
Først til Birthe: Du skriver at å stoppe veksten er et viktig verdispørsmål, og deretter lister du opp noen typer forbruk som vi alle er enige om bør reduseres. Men vi kommer fort bort i problemer når vi utvider denne listen. Materielt forbruk er et mangfoldig begrep: Helsetjenester, eldreomsorg, utdanning, forskning, kultur, jordbruk, fiske, avfallshåndtering, resirkulering, utvikling a fornybare energikilder osv. medfører også materielt forbruk som inngår i den økonomiske indikatoren som kalles brutto nasjonalprodukt. Å kreve «politiske løsninger for å stanse materiell vekst» er alt for upresist og har ingen mening uten at man konkretiserer hva slags materiell vekst man ønsker å redusere. Dette er grunnen til at jeg mener BKA skal fokusere på slik konkretisering og ikke på at medlemmene skal bekjenne seg til «verdier» som i siste instans blir gjenstand for vilkårlig individuell fortolkning.
Til Steinar: IPCC har rapporter fra tre arbeidsgrupper, den første behandler det fysiske klimasystemet, den andre klimaeffekter, tilpasning (adaptation) og sårbarhet, og den tredje tiltak for å forhindre klimaendringer (mitigation). Tilpasning til klimaendringer står svært sentralt hos IPCC, fordi klimaendringer skjer allerede og det kommer til å bli verre framover. Å bygge mer klima/energivennlig er ikke tilpasning, men mitigation, fordi det reduserer CO2-utslippene. Derimot er bygging av flomvern, omlegging til nye planteslag i jordbruket og bedre værvarsling typiske eksempler på klimatilpasning. IPCC legger stor vekt på at det i klimapolitikken ikke er spørsmål om tilpasning ELLER forebygging, det er BÅDE OG. Det bør det også være for BKA hvis vi skal ta barnebarna våre og deres framtidige utfordringer på alvor.
Jeg er mye enig i Rypdals kritikk, og synes hans alternative forslag til punkt 1 er utmerket. Spørsmålet om det er mulig å løse klimaproblemene og samtidig ha økonomisk vekst, er litt uinteressant. Det som teller er at de faktiske utslippa kuttes tilstrekkelig fort, slik at vi kan nå målet om å holde temperaturøkninga under to grader. For Norges del må utslippa halveres på ti-femten år, for at vi skal gjøre vår del av jobben. Hvis det kan skje uten at det går ut over den økonomiske veksten, så gjerne for meg. Så langt har toneangivende politikerne brukt mest energi på unnvikende strategier som kvotekjøp og liknende, og et røykteppe av tilslørende klimaretorikk. Det gjelder å synliggjøre og tydeliggjøre de aktuelle konfliktene, ikke fortape oss i ideologiske diskusjoner.
Jeg er selvsagt enig i at BKA må ha et både-og perspektiv. Og siden klimaendringene allerede er her, må vi også kreve tilpasning til disse så langt det er mulig. Men hva har BKA krefter til å gi mest fokus på?
Jeg har ingen problemer med å se at det nok er enklere å få med oss flere om vi ikke highlighter motstanden mot forbruksvekst i generell kontekst. Da går vi også lettere klar av det «moraliserende» problem. Gjerne grønn vekst så lenge kloden tåler det og dette dessuten passer inn i fremtidsøkonomien.
Som en av dem som har bidratt (riktignok i beskjeden grad) til utformingen av dokumentet «Besteforeldrenes klimaaksjon – Hva vil vi?» og det tilhørende «Bakgrunn for vedtaket», har jeg noen kommentarer.
Det er sikkert bra med en bred debatt om dokumentene frem til neste årsmøte. Jeg kan være enig med Rypdal at formuleringen «Naturen forhandler ikke» kan oppfattes som uheldig, og støtter gjerne hans forslag til første punkt. Men ellers er jeg ikke overbevist om at det er nødvendig med store endringer. Flere av punktene er relativt konkrete. Skal en være enda mer konkret, bør vel det være noe som avgjøres på årsmøtene uten at det behøver å stå i «Hva vil BKA».
Likevel bør det nok nevnes at tilpassing er nødvendig. Men mange slike tiltak vil være avhengige av lokale forhold og dermed først og fremst noe for lokalavdelingene. Jeg oppfatter Steinars siste kommentar som at han er skeptisk til at BKA skal gjøre dette til en hovedsak, noe jeg er enig med han i.
Rypdal skriver: «Den økonomiske veksten (målt i BNP) har medført at andelen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom er redusert fra 85% i år 1800 til 15% i dag, og andelen er halvert de siste 20 årene. Økonomisk vekst har vært, og er, i hovedsak et gode for de aller fleste land og mennesker på planeten.» Det er ingen tvil om at verdens befolkning stort sett lever lenger og bedre nå enn for 50 – 100 år siden. (Dette var viktig for oss å få fram allerede da vi startet et miljøkjemikurs ved Kjemisk institutt, UiO, i 1974.) Men at videre økonomisk vekst er gunstig i de rikeste land i dag, i alle fall målt i BNP, anser jeg som høyst tvilsomt. Ved overgang til grønn vekst må virksomheter som forurenser og slipper ut klimagasser stenges, mange av dem bidrar i betydelig grad til BNP. BNP vil trolig ikke øke, men kanskje heller avta i en periode uten at det behøver gå ut over trivselen. Skal utslippene i de rikeste landene reduseres raskt nok, er jeg ikke i tvil om at endringer i livsstil er nødvendig. Den aller siste utviklingen er ikke særlig lovende. Det ser ut til at utslippene i USA nå øker igjen, og at nedgangen i EU i 2018 blir svært beskjeden.
Jeg er også skeptisk til nøyaktigheten Rypdals beskrivelse av reduksjonen i fattigdom. Trenden er nok riktig, men for mange av de relevante land har en elendig statistikk om det i det hele tatt finnes noen. (Jfr. artikler av Morten Jerven.)
Det er selvsagt riktig som Rypdal skriver, at det som betyr mest for utviklingen er at veksten i sterkt voksende økonomier som Kina og India, styres over i en grønn bane. (Men vi må huske at selv Kina fortsatt har lavere utslipp per person enn Norge, India langt lavere.) Det er vel likevel begrenset hva BKA kan bidra med i den sammenheng utover det som står allerede i dokumentene. (For eks. «Statens pensjonsfond utland brukes som et klimapolitisk virkemiddel for bærekraftig omstilling globalt og i Norge. En ekstra prosent av nasjonalbudsjettet avsettes til klimatiltak i utviklingsland, og Norges bidrag til FNs klimafond økes betraktelig.») Kanskje det bør tas inn noe i dokumentene om rettferdig byrdefordeling, men det er ingen enkel sak. Jeg har selv hatt mye samarbeid med kinesiske forskere, særlig med henblikk på å komme fram til tiltak som ikke bare reduserer utslipp av klimagasser, men samtidig har andre fordeler, spesielt bedre lokal luftkvalitet. Andre understreker også viktigheten av å se problemene i sammenheng. I en leder i Nature tidligere i år stå det: «Den kanskje beste nyheten er at utviklingsland – inkludert Kina og India, med alvorlig luftforurensninger i mange byer – har begynt å se ren energi i sammenheng med luftforurensninger og folkehelse.»
I samme leder i Nature står det også (sitert i vårt bakgrunnsdokument): «Reduksjon av karbonutslipp innebærer å ta vanskelige valg: stoppe nye investeringer i leting etter og produksjon av fossilt brensel, og deretter å stenge eksisterende anlegg. Det blir ikke lett, men det må bli sagt». Jeg tror dette er den viktigste og vanskelige oppgaven BKA bør bidra til å løse.
Jeg er enig i det aller meste som Seip skriver, og det kan se ut som at han er enig i at pkt 1 kan skrives om og at vi bør ha med et punkt om tilpasning. Jeg har ikke foreslått noen andre endringer i Hva vil vi? Resten av det jeg skrev var et forsøk på begrunnelse, og der kan det selvsagt være mange nyanser og mye å diskutere.
Det store spørsmålet som ligger under og ulmer, som ingen av oss har nevnt eksplisitt er fordelingspolitikken, både nasjonalt og globalt. Dette er også den største svakheten ved Roslings bok. Han våger ikke å ta opp seriøst data som beskriver den voldsomme og voksende konsentrasjonen av rikdom på stadig færre hender. I stedet gjør han et litt puslete forsøk på det motsatte ved å vise noe statistikk som skal demonstrere reduserte ulikheter i Brasil.
Opptøyene i Frankrike om dagen (som har likhetspunkter med aksjonene mot bomringer her hjemme) viser at karbonprising og andre miljøavgifter nødvendigvis blir koblet til fordelingspolitikk når tiltakene skal settes ut i livet. Økonomen Thomas Piketty står i spissen for et «Manifest for demokratisering av Europa» som ble publisert i dag:
https://www.theguardian.com/commentisfree/2018/dec/09/manifesto-divided-europe-inequality-europeans
Hele manifestet finnes her:
http://tdem.eu/en/manifesto/
Manifestet er et forslag til hvordan EU skal finansiere den transformasjonen som er nødvendig gjennom tung beskatning av de aller rikeste og en karbonskatt på 30 Euro per tonn. Nøkkelen er at de rikeste skal betale gildet.
Snarere enn å aksjonere for redusert økonomisk vekst kan vi altså bli tvunget til å ta stilling til fordelingspolitiske spørsmål. For sannheten er at BKA hadde ganske vage svar på anklagene fra småbarnsfamilier om at vi neglisjerer de problemene som økte bompenger skaper for dem. Svarene var vel stort sett at dette må løses gjennom skattepolitikken, og det tror jeg er sant. Men kan vi bare konkludere med at dette ikke er vårt bord?