– Prøver å unngå omstilling

På meg virker det som hun er bekymra for at global klimapolitikk skal lykkes, slik at Norge må omstille seg, sier professor Kristoffer Rypdal, etter å ha lest innlegget «Balanse i steget» som stortingsrepresentant Hege Haukeland Liadal (Ap) har hatt i en rekke aviser landet rundt. Hun advarer mot raske endringer som kan skape problemer for oljenæringa. Rypdal svarer henne i Nordlys.

Med beina plantet i hengemyra
Haukeland Liadal er medlem av Stortingets energi- og miljøkomite. Metaforen hun bruker – «balanse i steget» – er ikke noe annet enn en omskriving av den klassiske frasen om at «vi vet hva vi har, men vi vet ikke hva vi får», en frase som spiller på redselen for det ukjente. Slik tankegang kunne være relevant hvis «det vi har», eller «der vi står plantet med foten nå», hadde vært en trygg plattform for framtidas næringsliv i Norge. Men slik er det ikke. Klimapanelet, utallige forskningsartikler, og til og med det oljebransje-dominerte internasjonale energibyrået, har slått fast at Paris-avtalens målsettinger ikke kan nås hvis ikke det meste av de kjente olje- og gassreservene våre  blir liggende under havbunnen.  Verden har bare behov for olje- og gass produsert i Arktis i scenarier der vi styrer mot en global oppvarming på mer enn to grader.

Hvis verden i løpet av det kommende tiåret makter å etablere effektive systemer for karbonprising som bringer oss på en bane i tråd med togradersmålet, så vil olje og gassutvinning i Arktis bli ulønnsom.  En politiker som argumenterer i samme gate som Haukeland Liadal er Erlend Svardal Bøe fra Høyre i Tromsø. Han hevdet i en debatt nylig at oljebransjen i Norge ville dø en naturlig død nettopp på grunn av dette faktum. Derfor mente han at det er unødvendig å foreta seg noe som kan bremse ny letevirksomhet i Arktis. Det er på  dette punktet de to politikerne ikke bare er ubalansert i steget, men ender opp i en logisk spagat.

For hvordan kan man forsvare kostbar letevirksomhet som i beste fall gir full produksjon på et tidspunkt hvor denne oljen og gassen vil være ulønnsom å produsere? Eller er det kanskje slik at disse politikerne innerst inne  satser på at klimapolitikken feiler, og  at når vi passerer 2050 så vil Norge fortsatt tjene godt på sine fossile resurser? Kanskje de satser på at vår oljebaserte velferd skal gjøre oss i stand til å leve med disse klimaendringene? Eller kanskje de rett og slett ikke orker å tenke så langt fram i tid?

Haukeland Liadal skriver: «Vi har i dag en trygg plass å stå.» Som jeg har argumentert for ovenfor er dette beviselig feil. Vi går en høyst usikker framtid i møte  dersom vi ikke øyeblikkelig setter oss i bevegelse. Saken er jo at vi står med begge beina i en  fossilbasert hengemyr uten en politikk og strategi for å komme oss på fast grunn. Det er også feil at vi «ikke vet hvor neste steg er». Klimapanelets rapporter gir politikerne rikelig med bakgrunnsmateriale for å stake opp kursen. Å bruke som unnskyldning for ikke løfte beina ut av hengemyra at man ikke vet hvor neste steg er,  er intet annet enn  en politisk fallitterklæring. Slike politikere har ikke skjønt sitt samfunnsoppdrag.