«For mennesker å forurense klodens vann, jord, luft og liv, er kriminelt.» Sitatet stammer ikke fra noen rabiat aktivist, men fra Pave Frans og Laudato Si´ – «miljøboka» som ble lansert i 2015. For William Lafferty, tidligere leder av forskningsprogrammet ProSus for bærekraftig utvikling, har det gitt nytt håp for framtida å lese pavens ord akkurat nå – på det sannsynligvis viktigste tidspunkt i vår historie.
Klimakrisen? Pave Frans har konseptet.
Jeg har viet de siste 25 år av en akademisk karriere til forskning om bærekraftig utvikling. Arbeidet har fokusert på politisk gjennomføring. Hva gjør Norge, sammen med flere andre vestlige land, for å hindre en alvorlig svekkelse av jordens økologiske balanse?
I 2016 ble jeg invitert til en forskningskonferanse om dette temaet i Østerrike. Jeg ble bedt om å snakke om «Bærekraftig utvikling: Hvor står vi?» Som statsviter var jeg mest opptatt av de nasjonale og internasjonale prosesser som FN og EU hadde igangsatt for å realisere målene i Brundtland-rapporten fra 1987. Rapporten la grunnlaget for den såkalte «Rio Earth Summit» i Brazil 1992, en samling av 167 nasjoner som undertegnet en egen «Prinsipperklæring», en omfattende handlingsplan (Agenda 21), og en detaljert «FN konvensjon om klimaendring». Disse dokumentene la et grunnlag for arbeidet med «å redde kloden». Middelet til «redningen» skulle være en løpende serie av internasjonale konferanser, avtaler, og «policy-instrumenter».
Vi står ikke, vi sitter
Min evaluering av det politiske arbeidet for bærekraftig utvikling var definitivt ikke positivt. Tiltakene under FNs regi hadde vært imponerende ambisiøse i form – men definitivt mindre imponerende i resultater. Litt framgang med «myklov» regulering opp til møtet i København i 2015, men derfra og fram til i dag ble resultatene i økende grad rent symbolske. Intensjonen bak Rio-avtalene var at målene skulle realiseres via sanksjonert styring, men fra København og framover ble spillet endret til konsensuell frivillighet. Denne profilen ble bastant stadfestet i Paris i 2016, et resultat som ga meg grunn til å konkludere min evaluering i Østerrike på følgende måte: «Hvor står vi med arbeidet for bærekraftig utvikling? På stedet hvil. Vi står ikke – vi sitter».
Jeg beskrev situasjonen som «stasis», der det internasjonale systemet som hadde ansvar for gjennomføring hadde kjørt seg fast i rutiner der det var mer viktig å gi inntrykk av handling enn å være konsekvent i resultater. Vårt forskningsprogram under Norges forskningsråd (ProSus) avsluttet sitt mandat med å konstatere at verken FN-systemet eller de toneangivende medlemsland hadde den «politiske viljen» som var nødvendig for å realisere aspirasjonene fra Rio.
Da jeg to år senere, sommeren 2018, fikk en henvendelse fra Det Ungarske Akademiet i Roma om å holde et foredrag langs samme linjene fra Østerrike, var jeg ganske nølende. Min tolkning av utviklingen var alt annet enn positiv. De politiske forhold i både USA og Europa ga klare tegn på et internasjonalt system i krise, og jeg hadde rett og slett ikke lyst til å påta meg Kassandra-rollen igjen. At jeg likevel sa «ja» til oppdraget skyldes to ting: (1) jeg ble oppfordret å legge vekt på forholdet mellom vitenskap og politisk styring, og (2) jeg ble bedt om å vurdere Pave Frans sitt «brev» om miljø og utvikling – Laudato Si´.
Et svekket fellesskap
Og til min store forbauselse (og oppmuntring!) fant jeg en klar sammenheng mellom de to temaene. I utgangspunktet hadde verden endret seg radikalt over de to årene. Både nasjonalt og internasjonalt hadde betingelsene for en demokratisk styring mot bærekraftig utvikling blitt sterkt svekket. For at demokrati skal virke effektivt som et problemløsende system må minst to forutsetninger være til stedet. For det første må gruppen som skal styres betrakte seg som et fellesskap, med felles identitet og mål. Videre må gruppens beslutninger fattes på basis av rasjonell diskusjon og prosedyrer; en rasjonalitet forankret i vitenskapelige prinsipper.
Begge disse to forutsetningene har blitt sterkt svekket over de siste årene. «Fellesskap» på nasjonalt nivå påvirkes av sterke konflikter rundt identitet/borgerskap (hvem er «vi»?); og tverrnasjonalt fellesskap svekkes av politisk strid i både FN-systemet og EU. Når det gjelder «rasjonalitet» opplever vi samtidig – for første gang i den moderne tidsalder – bevisste politiske angrep på vitenskap, forskning og den frie kritiske pressen. Disse endringene bidrar til en historisk svekkelse av demokratiets funksjonalitet generelt sett, slik at det politiske arbeidet for bærekraftig utvikling i dag er enda mer svekket enn det var for to år siden.
Etikk og økologisk borgerskap
En slik konklusjon kunne lett ha ført til enda mer depresjon! At den ikke gjorde det skyldes utelukkende Pavens brev om miljø og utvikling. Brevet inneholder perspektiver og verdier som i det minste «omformulerer» forholdet mellom demokrati og bærekraftig utvikling. I motsetning til både Brundtland-rapporten og FN-systemets avtaler og handlingsplaner, som hviler på «instrumentelle» etiske premisser, er Laudato Si´ forankret i «prinsipiell» etikk. Den omtaler selvfølgelig kloden som Guds skaperverk. Men den behandler kloden først og fremst i ord og begrep fra Frans av Assisi i 1225. Brevets «rasjonalitet» ligger i en moralsk forpliktelse til jordens iboende «krav» om økologisk balanse, og dets «fellesskap» bygger på «økologisk demokrati» og «økologisk borgerskap».
Med disse egenskapene egner brevet seg utmerket som et alternativt etisk referansepunkt for både stasis i FN-systemet, og krisen i demokratisk styring mer generelt. Men ikke bare det. Brevet er også formulert i et ordelag, med mål og verdier, som direkte avspeiler de nyeste konklusjonene fra FNs klimapanel. Rapporten fra IPCC, ugitt 8. oktober 2018, gir klart uttrykk for et behov for nye og vesentlig mer effektive politiske tiltak om kampen mot global oppvarming skal lykkes. Ifølge en uttalelse fra panelets nestleder, er de neste få år «sannsynligvis de viktigste i vår historie».
Og Pave Frans og Laudato Si´ er fullstendig enige. Brevet inneholder tre tettpakkede kapitler om «Den økologiske krises menneskelige røtter», «En helhetlig økologi» og «Enkelte ledetråder for tilnærming og handling». Og, for de 1,2 milliard katolikker i verden, erklæres det at: «for mennesker å forurense klodens vann, jord, luft og liv, er kriminelt»; «en forbrytelse mot naturen er en synd mot oss selv og mot Gud».
Jeg har kjøpt og lest (første halvdel) av Pave Frans Encyklika Laudato Si.
Anbefales varmt.
Ikke bare går Pave Frans i rette med vår ødeleggelse av jorden, jordens mangfold og klima, han går også skarpt i rette med hvordan vi ukritisk har latt økonomiske grådighetsinteresser drive sin destruktive utnyttelse av klodens ressurser, til skade for de aller fleste, ikke minst de minst bemidlede blant oss.
Ut fra det synet jeg tror kirkene står for, nestekjærlighet, solidaritet, rettferdighet, synes jeg vi sammen deler en stor bekymring for hvilken utvikling vår generasjon påfører kommende generasjoner. La oss forene våre krefter – klimaengasjerte og religiøse samfunn, i et felles arbeid for kommende generasjoner.
Jeg har ett ønske om at andre religiøse grupper også kan tilslutte seg Pavens budskap og felles bekymring. Vi bør stå sammen, kristne, muslimer, buddhister, agnostikere m.f.
Jeg kan skjønne at artikkelforfatteren over har gitt uttrykk for en viss ulyst for å undersøke hvordan vårt problem kan påvirke vårt styringssett, demokratiet.
I våre tider preget av Fake News påstander er dette å gå inn i minefelt uten minekart.
Det er derfor sterkt deprimerende, men dog ikke overaskende, at han finner klare tegn på at de politiske forhold i både USA og Europa gir klare tegn på et internasjonalt system i krise. Det er veldig klare tegn at det er et stort misforhold mellom vitenskap og politisk styring, det ser vi klart i Norge og også her i USA hvor jeg for tiden bor.
Som borger blir det klarere og klarere for meg at mye av politikken som føres preges av populisme og med fravær av vitenskapelig begrunnelser i de avgjørelser som politikerne tar.
Hvor dette føres oss, særlig for kommende generasjoner, er skremmende å tenke på.
Selv om svaret vil være sammensatt vil jeg hevde det fører oss bort fra det demokratiet jeg trodde jeg var kjent med og kanskje over til et system som best kan beskrives i eventyrene, eks keiseren uten klær.
Takk til William Lafferty.