– Har vi begynt å redusere klimagassutslippene? spurte fransk radio. Svaret er nei, svarte miljøvernminister Nicolas Hulot. Har vi begynt å stanse ødeleggelsen av artsmangfoldet? Svaret er nei, sa Hulot, og gikk i protest av på direkten. – Mange tenker som ham og spør seg: Hvordan skal man reagere – og holde motet oppe – og håpet! – når tilsynelatende alt bare fortsetter som før?
Fra økologisk sorg til saklig sinne?
Sigmund Hågvar, professor i natur- og miljøvern, medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon
Forfatter og sosiolog Linn Stalsberg hadde en tankevekkende artikkel om «Økologisk sorg» i Agenda Magasin 28. august. Temaet ble fulgt opp med et innslag i Verdibørsen på NRK 27. sept, der hun deltok sammen med professor og sykepleier Vibeke Lohne. Både i artikkelen og i intervjuene svingte man mellom svarte fakta og sorg på den ene siden, og viktigheten av håp på den andre siden.
At håp kan mobilisere nye krefter er velkjent fra medisinen. Men økologisk sorg over en dyster fremtid for kloden og våre etterkommere kan også virke handlingslammende. De fleste av oss lever trolig i en mellomtilstand med aktiv fortrengning: Vi fortsetter å leve like miljøfiendtlig som før. Flotter oss med nyinnkjøp av klær og møbler, sløser med energi og flyr like mye som før. Spør du folk om de har noe igjen av CO2-kvoten sin, ser de oftest bare måpende på deg!
Forleden ble en meget tankevekkende bok presentert i Fritt Ord sine lokaler. Det var boka «Hva skal vi svare våre barn?» av den norske filosofen Arne Johan Vetlesen og den danske sosiologen Rasmus Willig. Kun 20-30 personer møtte opp. Men Erik Dammann var der. Han mente at våkne mennesker måtte anmode politikerne om å legge offentlige begrensninger på våre miljøfiendtlige handlinger. Hvis noe gjelder alle, kan det gjennomføres. Gode eksempler er røykeloven, trafikkreglene, alles plikt til å betale skatt, osv. Det er et godt poeng. Jeg har selv ofte fått det svaret: Ja, hvis alle må, er jeg med. Overgangen til søppelsortering i Oslo gikk for eksempel greit, fordi alle måtte. Dammann har opplagt et poeng: Vi må få til en massevirkning der alle bidrar.
De spontane klimamarsjene i byer over hele verden i forkant av Paris-møtet avslørte etter min mening flere ting. 1. Det finnes en skjult enighet i hvert land om at vi er på feil kurs. 2. Folk vil gjerne være med på å endre kursen. 3. Denne enigheten og viljen til å bidra må organiseres. 4. Kanskje trenger vi karismatiske ledere blant folket.
Den delen av befolkningen som tar innover seg alvoret, opplever en belastende økosorg. Men bærerne av økosorg kan også representere håpet – dersom fortvilelsen kan foredles til en energipakke. Akkurat som når alvorlig syke mennesker begynner å kjempe. Både den nevnte artikkelen og radioprogrammet fremhevet dette.
Men så er spørsmålet: Med hvilke våpen skal vi sloss? Når velskrevne, godt dokumenterte kronikker blir etterfulgt av taushet, når seriøse og kompetente varslere blir oversett, og politikere diskuterer alt annet enn vår tids største utfordringer, hva har vi igjen av virkemidler? Er tiden da inne for å bli sint?
«Hvis du blir sint har du tapt» heter det. Men det er en grunn til at mennesket har evnen til å bli sint, nemlig når det virkelig gjelder. Og nå gjelder det. Går det an å bli saklig sint? Trenger litteraturen en ny sjanger som heter «saklig sinne»? Fra før har vi jo begrepet berettiget harme.
Jeg tror kanskje tiden er inne til å bli sint. Men jeg leter etter en form hvor sinnet kan bli konstruktivt og tatt på alvor. Det er lett å avfeie sinne som upassende eller usaklig. Men jeg håper at det blant våre ledere finnes personer som forstår å ta et saklig sinne på alvor.
