Ekstremtørken som har rammet Nord-Europa er ingen tilfeldighet, og beskjeden fra klimaforskerne er klar: De gamle vær-rekordene tilhører en verden som ikke lenger eksisterer. I så fall er problemene vi nå opplever, bare en forsmak på hva vi har i vente hvis høyt utviklede samfunn ikke legger om kursen, og våre ledende politikere fortsetter å undervurdere hvilke kraftfulle tiltak som er nødvendige. Klimadebattant Gunnar Kvåle karakteriserer dem som «lett-fornektere».
De «tunge» fornekterne som ikke vil godta at vi har et menneskeskapt klimaproblem, er i Norge en forholdsvis marginal gruppe. Deres politiske innflytelse er nokså beskjeden, mener Kvåle. Hovedproblemet er politikere og andre beslutningstakere som i teorien anerkjenner at vi har en alvorlig klimautfordring, men i praksis langt på vei ignorerer den.
Tidligere i år skrev han en kronikk i Aftenposten, der han refererte til sjefskommentator i Financial Times, Martin Wolf, og en artikkel han skrev i forbindelse med det amerikanske presidentvalget 2016. Her deler han klimafornekterne i to grupper – de som gjør seg skyldig i «denial major» og dem som representerer holdningen «denial minor». I første gruppen plasserer han Donald Trump som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer og motarbeider forskningen. I den andre gruppen plasserer han Hillary Clinton. Hun gir uttrykk for at hun tror på faktagrunnlaget for klimaendringene, men er i praksis ikke villig til å sette i verk tilstrekkelige tiltak for å bremse en alvorlig klimautvikling. Trump-leiren gjør stor skade, men Hillary Clinton representerer en adskillig større gruppe og utgjør derfor et mer alvorlig problem, mente Wolf.
Gunnar Kvåle deler denne vurderingen. I Norge omfatter lettfornekter-gruppa både tidligere regjering og den nåværende, sier han. Både Arbeiderpartiet og Høyre bekjenner seg til Parisavtalen og dens mål. Samtidig undervurderer og feilinformerer de om hvilke radikale tiltak som skal til for å nå disse målene. Både Støre og Solberg påtar seg et meget alvorlig ansvar hvis de fortsetter å skyve problemene foran seg og unnlater å gå inn for tiltak som monner: Raske utslippskutt i alle sektorer, stopp i all leting etter olje og gass og en hurtigst mulig avvikling av oljeindustrien. For å kunne begrense global oppvarming til under to grader, må rike land kutte utslippene med rundt 80 prosent innen 2030.
Det vi bør ha lært av denne tørkesommeren er ikke minst hvor sårbart landbruket er, og i neste omgang hele vår matforsyning. Det haster nå veldig med effektive tiltak for å bremse en videre global oppvarming, sier Gunnar Kvåle. Les hans kronikk i Aftenposten 6. april 2018: Uærlighet i klimapolitikken
Takk for god analyse og ord i rett tid, men er likevel usikker på dette som Gunnar skriv: «De «tunge» fornekterne som ikke vil godta at vi har et menneskeskapt klimaproblem, er i Norge en forholdsvis marginal gruppe. Deres politiske innflytelse er nokså beskjeden.»
Vi må hugse at store delar av både leiarar og medlemar i regjeringspartiet FRP høyrer heime i denne gruppa. Likeins tidlegare politikarar som Hallgrim Berg og norske sympatisørar med det republikanske partiet i USA, og truleg ein god del oljeentusiastar. Klimaskeptikarar er også aktive i forhold til media. F.eks. kom Ole Torp med ein lakonisk kommentar i Dagsnytt 18 26. juli etter debatten om klimaforskarar: «Vi avventer spent alle mailene vi får fra klimaskeptikerne.» Det hadde vore interessant å vite om det finnest noko analyse eller forskning på kva gjennomslag desse folka har hos myndigheiter og media.
Ja, kanskje fornekterne er farligere enn jeg gir utrykk for her. Det er klart at det er sterke økonomiske krefter og en del ledende politikere som ønsker å fremme klimanekternes agenda og derfor fremmer deres synspunkter. Men i forskningsmiljøer er de helt marginalisert, og seriøse media lar dem i mindre grad enn tidligere komme til orde med sin bevisst vill-ledende informasjon. Det er et framskritt at Ole Torp lot være å invitere en klimanekter i panelet i Dagsnytt 18. Nrk har tidligere gjennom noen år bidratt med å spre falsk informasjon om klimautviklingen, ved, så og si alltid, å ha en klimaskeptiker i paneler i klimadebatter. Der har Nrk til dels gitt dem plass på like linje med klimaforskere. Men Klassekampen har også i det siste gitt dem plass, f.eks. ved nylig å la en klimanekter i kronikkform få stor plass for sin feilaktige informasjon.
I dag mener jeg at de som står for «denial minor» er et større problem i forhold til å påvirke klimaholdningene i befolkingen. Når ledende politikere fra også fra de største norske partiene, sammen med ledere i oljeindustrien, framhever at norsk oljeproduksjonen er en del av løsningen på klimaproblemet og at politikken som de også ellers går inn for er god nok for å nå målene fra Paris, kan vi knapt vente at folk flest blir bekymret for dagens klimautvikling og vil ønske seg en annen politikk. Derfor mener jeg at vi, i tillegg til selvsagt å angripe falsk informasjon fra klimanekterne, bør rette det kraftigste skytset mot dem som feilaktig hevder at dagens politikk er forenlig med å oppfylle det som Paris-avtalen krever.
Jeg er helt enig i din beskrivelse Gunnar. I tillegg er jo situasjonen ifølge Cicero (I juni før sommerens varmerekorder) at nesten 70 % av befolkningen i Norge mener at menneskelig aktivitet påvirker klimaet, nesten 15 % vet ikke, ca. 15 %. Ca 10 % tror at menneskelig aktivitet ikke påvirker klimaet, og derav er ca. 4 % helt sikre på at så er tilfelle. Dette er hva 4000 mennesker har svart på spørreskjema, og det skal bety at det er høy kvalitet på tallene.
Med all den synligheten klimafornekterne skaffer seg så er det jo ikke rart at politikerne blir forvirret og tror at det er klimafornekterne som representerer deres velgere.