Velstand og rikdom er ikke for alle. Overfloden hos oss bygger på at vi eksporterer problemene til land med svake krav til miljø og arbeidsvilkår. «Handlemåten vi som deltar på solsiden har internalisert, går ut på at vi gjør mot andre det vi ikke vil at de skal gjøre mot oss; mens det vi tillater oss, er det vi forbyr andre», skriver moralfilosof Arne Johan Vetlesen. Men med klimakrisen, som er global, innhentes vi og kan ikke lenger la de andre ta støyten alene.
På andres bekostning
I filmen «Shoah» av nylig avdøde Claude Lanzmann møter vi polske bønder som var nærmeste naboer til utryddelsesleirene Treblinka og Sobibor. Hvordan kunne de fortsette sine vanlige liv et par steinkast fra der hundretusener av mennesker ble myrdet?
Det enkle svaret er at polakkene ikke syntes de hadde noe valg. Dessuten, de var jo ikke ansvarlige for hva som skjedde med jødene som dag inn, dag ut ble fraktet til leirene; ansvaret lå hos andre, hos tyskerne som organiserte Holocaust. Som flere av dem sa: Man venner seg til alt, selv det som først er ekstraordinært, blir normalt. Mens andre dør rett i nærheten, går eget liv videre.
Jeg kom til å tenke på «Shoah» under lesningen av den tyske sosiologen Stephan Lessenichs bok «Ved siden av oss syndfloden». Lessenich viser hvordan det kapitalistiske velstandssamfunnet vi i et land som Norge lever i, er basert på eksistensen av et «utenfor», forstått både fysisk og psykisk. Vårt samfunn har siden krigen – skjønt med historiske linjer til 1800-tallet og til kolonialismen – spesialisert seg på å etablere strukturer som sikrer at de negative effektene av egne handlinger plasseres hos andre, andre steder – herav undertittelen «Eksternaliseringssamfunnet og dets pris». Produksjonen av varer og tjenester vi ønsker å konsumere som del av vår høye levestandard, legges til andre deler av verden forsåvidt som den innebærer store miljøødeleggelser. Resultatet er en «arbeidsdeling» tuftet på ulikhet i makt: på den ene siden de landene og befolkningene som nyter godt av godene og naturressursene de muliggjøres av, på den andre siden de som er tvunget til å fremskaffe disse godene for oss, uten selv å kunne nyte dem.
Et av Lessenichs mange eksempler som er særlig aktuelt i disse tørketider, er landbruksareal. I Tyskland var fjerdeparten av den yrkesaktive befolkningen beskjeftiget i landbruk; i 2012 var andelen 1, 6 prosent. For å dekke befolkningenes behov legger Tyskland i dag beslag på over fem millioner hektar land utenfor egne grenser. Således er totredjedeler av Argentinas dyrkbare areal viet sojaproduksjon (mel, olje og diesel) og dermed verdensledende. På tilsvarende vis legger Kina beslag på enorme naturområder og -ressurser i Afrika for å dekke behovene til sin velstandshungrige milliardbefolkning. Logikken er innøvd over århundrer: jo skitnere og skadeligere – for mennesker og natur – produksjonen er, desto lenger unna legges den.
Lessenich er mer opptatt av de strukturelle mekanismene i dette globale arrangementet enn de moralske og psykologiske, fordi det som trengs er systemkritikk og systemendring. Likevel er analysen full av rammende kritikk med moralsk relevans. Handlemåten vi som deltar på solsiden har internalisert, og dermed hver og en av oss daglig bidrar til å videreføre kollektivt, går ut på at vi gjør mot andre det vi ikke vil at de skal gjøre mot oss; mens det vi tillater oss, er det vi forbyr andre.
Illustrert ved den såkalte «flyktningkrisen»: mens det å reise for profittens eller fornøyelsens skyld oppmuntres, fordømmes og kriminaliseres det å reise for overlevelsens skyld (for å parafrasere Zygmunt Bauman). Det er «moralen» som gir seg av at førstnevnte er sånne som oss, i rike land, sistnevnte derimot «de andre», de som har minst og skal få enda mindre.
Elefanten i rommet i tørke- såvel som flyktningkrisen er menneskeskapte klimaendringer, den strukturelle årsaksfaktoren som gjør at det vi ser nå, bare er begynnelsen på hva som vil komme som en konsekvens av eksternaliseringen av kostnadene ved vår levemåte til et «utenfor». Verdens privilegerte er i ferd med å innhentes av at det geografiske «utenfor» er fylt opp, overbelastet. Menneskene som er født inn i dette «utenfor» tvinges til å flytte på seg – ikke fordi deres forbruk har overutnyttet naturen og gjort hjemstedene til økologiske katastrofeområder, men fordi vårt forbruksmønster har gjort det.
Så hva gjør vi? Landbruksministeren håper på regn, han kan vel ikke annet, gitt klimafornekterne i eget parti. Statsministre og næringslivsledere snakker på høygir om start-ups og «decoupling»: ny teknologi vil løse problemene og gi fortsatt grenseløs vekst. Mens høyrepopulister tviholder på «ute av syne, ute av sinn»: murer som skal sikre at alt skadeverk vi forvolder ute, blir værende der. Felles for dem alle er fastklamringen til at vi kan leve og konsumere akkurat som før. Analogien til leirnaboene i Lanzmanns «Shoah» halter på flere punkter, men selvbedraget knyttet til tilvenningen til dødbringende endringer er det samme nå som da.
(kronikk i Klassekampen 24.07; gjengitt etter tillatelse fra forfatteren)