Høyesterett neste?

Klimadommen fra Oslo tingrett er blitt anket av saksøkerne Greenpeace og Natur og Ungdom, som også ber om at saken går direkte til Høyesterett. 9. mars forelå Regjeringsadvokatens anketilsvar, der han motsetter seg en slik behandling. Det kan i verste fall bety at vi må vente i to år på at saken kommer opp for lagmannsretten, sier pensjonert advokat Steinar Winther Christensen som har fulgt rettsprosessen nøye, og vært juridisk rådgiver for Besteforeldreaksjonen.

Steinar Winther Christensen

Anken
Som dere husker kom tingretten til at Grunnlovens §112, første ledd var å forstå som en rettighetsbestemmelse som i prinsippet også omfatter klimakader. Men tingretten la så til grunn at første ledd må tolkes i sammenheng med tredje ledd, som gjelder myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å unngå skade. Retten kom da til at tiltaksplikten var overholdt i forbindelse med lisensvedtaket og at første ledd dermed ikke var brutt. Etter det jeg vil karakterisere som en nokså overfladisk behandling kom retten også til at det ikke forelå saksbehandlingsfeil.

I anken er anført at Grunnlovens §112, første ledd må ses som en selvstendig bestemmelse og ikke tolkes i sammenheng med tiltaksplikten i tredje ledd.

For det andre anføres i anken som feil at det bare er skadelige utslipp knyttet til dette isolerte vedtak som inngår i vurderingen, og at en slik fragmentert tolking da åpner for at klimaskadelige utslipp ikke behøver å ses i sammenheng med andre lignende vedtak.

Tingretten har for det tredje feilaktig lagt til grunn at utslipp av norsk eksportert olje/gass ikke skal inngå i tolkningen av klimaskadene, – bare utslipp på norsk sokkel. Det er feil å tolke § 112 innskrenkende på denne måte. Tingretten har dermed unnlatt å se klimaskadene i en samlet vurdering. Bare en slik vurdering kan gi miljøet et reelt vern.

Det anføres videre at tingretten ikke har anvendt føre-var-prinsippet ved tolkingen av §112.

Når det gjelder saksbehandlingen som vedtaket bygger på, anføres at retten feilaktig tatt utgangspunkt i at slike tildelinger tidsmessig skjer i ulike faser og at staten ikke behøver å stille fulle krav til en konsekvensutredning av vedtaket, – men at dette kan skje i forbindelse med de krav som stilles til utbygger dersom det gjøres drivverdige funn som søkes utnyttet. Også på dette punkt anføres at tingretten gjør feil ved å godta en slik bit-for-bit fragmentering av miljøskader knyttet til utnyttingen av fossile ressurser i Barentshavet.

Tingrettens tilnærming til forståelsen av §112 innebærer en juridisk tilnærming til miljøproblemet som strider mot anerkjent naturvitenskapelig forskning mens bestemmelsens formål nettopp var det motsatte.

Anketilsvaret
Statens anfører i sitt tilsvar at anken må forkastes og staten tilkjennes sakskostnader.  Anken inneholder ingen overraskelser i forhold til hva som ble anført i tingretten bortsett fra at det tas forbehold om nå å føre sakkyndige vitner. Det gjorde Regjeringsadvokaten ikke i tingretten.

Staten fastholder at Grunnlovens §112, første ledd ikke inneholder noen egen rettighet slik tingretten kom til og at det rettslige innhold ligger i tredje ledd om tiltaksplikten.

Staten anfører at de skadevirkninger som kan knyttes til vedtaket er av meget beskjeden natur, slik tingretten la til grunn, og uansett ligger langt under en terskel som måtte gjelde. Staten er enig med tingretten i at utslipp i utlandet knyttet til eksportert olje/gass ikke teller med ved en slik vurdering.

Også når det gjelder saksbehandlingen er staten enig med tingretten og anfører at denne har vært i overkant grundig og er skjedd i henhold til lov og praksis. Staten mener anken i realiteten innebærer at det anføres ugyldighet knyttet til den tidligere åpningen av Barentshavet Sør, men at dette aldri har vært anført formelt.

Direkte til Høyesterett
I anken søkes det Høyesterett ut fra sakens prinsipielle art (forståelsen av Grunnlovens §112 har aldri vært prøvet for Høyesterett i en slik sak) bør og kan behandles uten å gå via lagmannsretten og at dette også vil gi en raskere rettslig avklaring av hensyn til begge parter i saken. Det antas (ut fra køen av ankesaker i lagmannsretten) at saken her først vil kunne komme opp om ca 2 år.

Staten har i anketilsvaret motsatt seg direkte behandling for Høyesterett og sagt at de rettslige spørsmål fortjener først en vurdering i lagmannsretten og at en rettslig avklaring heller ikke haster.

Tingretten har nå oversendt hele saken til Høyesterett som innen kort tid vil avgjøre samtykke eller ikke til direkte anke.

Oslo, 16. mars 2018
Steinar Winther Christensen