Debatten går høyt etter klimadommen i Oslo tingrett. Mange mener den er gal og urettferdig. En som har markert seg med et noe annerledes synspunkt er Frans-Jan Parmentier, forsker i arktisk økologi ved Universitet i Tromsø. Han sammenligner med dommen i Haag der miljøstiftelsen Urgenda fikk medhold i sitt klimasøksmål mot den nederlandske staten, og spør: – Hva er forskjellen, og hvorfor nådde ikke det norske klimasøksmålet fram på samme måte?
Nederlag og lyspunkt
For to uker siden tapte Greenpeace og Natur og Ungdom, som med støtte fra Besteforeldrenes klimaaksjon hadde saksøkt staten, i retten. De krevde at åpningen av nye havområder for oljeboring i Barentshavet skulle forbys, fordi dette er i strid med § 112 i Grunnloven, også kjent som miljøparagrafen.
Et lite lyspunkt var at domstolen for første gang slo fast at § 112 faktisk gir rett til et rent miljø. Når inngrep med negativ konsekvens for miljøet overstiger en viss terskel, trer statens såkalte tiltaksplikt i kraft. Denne vurderingen kommer utvilsomt til å spille en viktig rolle i andre, framtidige rettssaker.
Eksport ikke medregnet
Men der slutter de gode nyhetene. Domstolen mente nemlig at terskelen ikke var oversteget. Klimapåvirkningen av oljeutvinning i Barentshavet er visstnok ikke store nok, fordi retten bare så på de nasjonale bidragene, mens brorparten av olja eksporteres til utlandet og dermed ikke regnes med. Dessuten påpekte dommeren at CO2-utslippene i Norge bare utgjør 0,15 prosent av de globale utslippene. Oljeindustrien står for 28 prosent av dette igjen. Å kutte i disse utslippene ville ha for liten effekt, mente retten.
Både fra et moralsk og naturvitenskapelig synspunkt er dette absurd. Norge tjener gode penger på å hjelpe verden med å forurense planeten vår og er derfor medansvarlig. Hver dråpe norsk olje som pumpes opp og blir forbrent i inn- eller utland, havner i atmosfæren og bidrar til klimaendringene. Til syvende og sist rammer det også oss selv.
Når det gjelder de lave prosentandelene: Regner vi utslipp per hode, ligger vi langt over det globale gjennomsnittet. Det stemmer at de nasjonale utslippene fra India er høyere enn fra Norge – men per person er de seks ganger lavere. En indisk inntekt er flere titalls ganger lavere. Betyr det da at vi kan fortsette uforstyrret med å pumpe opp olje og legge regningen igjen i u-land, simpelthen fordi det finnes flere fattige enn det finnes velstående nordmenn?
Likevel: Innenfor rammeverket av denne rettssaken, kan jeg forstå domstolens avgjørelse, selv om jeg heller hadde sett klimaet gå seirende ut. I internasjonale klimaavtaler regnes oljeeksport heller ikke som en del av nasjonale utslipp, fordi andre land selv holdes ansvarlig for mengden gass og olje de forbrenner. Sånn sett var ikke dommen uventet.
Klimarettssaken i Nederland
Det motsatte skjedde i en annen klimarettssak for nesten tre år siden i Nederland. Retten ga klimaorganisasjonen Urgenda medhold i at den nederlandske stat ikke gjorde nok for å motvirke farlige klimaendringer. Dommeren påla staten å kutte utslippene med 25 prosent fram til 2020. Hvorfor ble det suksess i denne saken, og ikke i den norske? Hva gikk galt?
Selv om rettssakene virker like, er de ikke det. I Nederland skulle retten vurdere hvorvidt regjeringens vedtatte klimapolitikk var nok for å hindre klimaendringer, eller om det trengtes ytterligere utslippskutt. Dommeren slo fast at den juridiske makt bør være svært forsiktig med å gripe inn i politiske spørsmål – men mer tungtveiende var at å gi rettslig beskyttelse mot staten nettopp er blant domstolenes kjerneoppgaver. Han vektla dessuten at saken ikke handlet om hvordan videre utslippskutt skulle gjennomføres. Den avveiningen forble hos politikerne.
For smalt fokus
I Norge, derimot, prøvde miljøorganisasjonene å forby et vedtak om å tillate oljeleting i Barentshavet. Et langt mer direkte forsøk på å styre regjeringens klimapolitikk. Nettopp på grunn av det smale fokuset kunne ikke retten ha kommet til en annen vurdering, for maktfordelingsprinsippet veide tyngst. Spørsmålet om Norge gjør nok for å motvirke klimaendringer kunne lett holdes utenfor.
Staten later til å ha gode klimamål, men i praksis mangler det en del. For eksempel har en ny lov trådt i kraft 1. januar, som sier at utslippene må være kuttet med 40 prosent i 2030. For sikkerhets skyld glemmes det at et kutt på 30 prosent allerede burde ha vært oppnådd i 2020, ifølge Kyotoprotokollen. Det kommer ikke på langt nær til å skje. Norske CO2-utslipp har nesten ikke endret seg på 25 år, og kommer ikke plutselig til å droppe med 30 prosent i de neste to årene. Det virker for meg som om en krenkelse av § 112 vil være mye lettere å påvise i dette tilfellet.
(trykt i Klassekampen 12. januar, gjengitt etter tillatelse fra forfatteren)