På sin webside forteller James Hansen – verdenskjent klimaforsker og aktivist – at global snittemperatur i 2017 nå er beregnet til å være den nest høyeste som noen gang er målt. Sammenlignet med perioden 1880-1920, som kan regnes som tilsvarende førindustriell tid, lå temperaturen i 2017 over med hele 1.17°Celsius. Og til forskjell fra det historiske rekordåret 2016 var det dette året ingen ekstraeffekt fra det tropiske El Niño-fenomenet.
Vil du vite mer om klimaendringene?
Da kan du gå til professor Hans Martin Seip og hans «grunnkurs i global oppvarming». Her er avsnittet om temperaturmålinger:
Global temperatur har økt med omtrent 1 grad siden slutten av 1800-tallet. Det er to perioder med rask oppvarming, en i første halvdel av det 20ende århundret og en på slutten. Fra 1998 til 2013 var det en viss utflating. Men ser vi på tiårsmidlene, viser de tre siste (1980-tallet, 1990-tallet og 2000-tallet) tydelig temperaturøkning. Utflatingen kan henge sammen med at mer energi har blitt transportert til havet i denne perioden. Årene 2014, 2015 og 2016 har vært de varmeste årene i hele perioden, med 2016 som det aller varmeste. Dette skyldes til dels El Niño, en betegnelse på spesielle strøm- og vindforhold i Stillehavet. Ved kraftige El Niño-forhold blir den globale temperaturen høy. Dette medvirket til høy temperatur i 1998 og igjen i 2015 og 2016. Temperaturen i 2016 var omtrent 0,3 grader høyere enn i 1998, noe som gir en oppvarming på 0,17 per tiår. Oppvarmingen er større over land enn over hav, og den er spesielt stor ved høye, nordlige breddegrader.
Det er flere forskningsgrupper som publiserer kurver for global temperatur. De benytter litt ulike metoder og kommer derfor til litt forskjellige resultater, men forskjellene er ikke store. Virkningene av endrete omgivelser (slik som urbanisering) har vært grundig undersøkt. I noen tilfeller er det nødvendig å korrigere målingene. Dette fører til en beskjeden økning i usikkerheten i den globale temperaturkurven, men trendene er klare. Hvis det er en systematisk feil av betydning, ligger den sannsynligvis i temperaturmålingene over hav. Nye og bedre målinger tyder på at økningen i havtemperaturen i senere år har vært noe større enn tidligere antatt. Temperaturstigningen bekreftes av andre observasjoner. Siden 1979, da en begynte med satellittmålinger av havis i Arktis, har det blitt mye mindre og tynnere is særlig i sommermånedene. Andre eksempler er smelting av isbreer og tidsforskyvning i årlige biologiske hendelser (blomstring, trekk og vandringer hos insekter, fugler og andre dyr).
Økningen i global temperatur fra omkring 1975 kan ikke forklares uten å trekke inn menneskeskapt påvirkning som en viktig faktor. Endringer i solaktiviteten har i langt perspektiv selvsagt betydning for jordas klima. Solinnstrålingen varierer imidlertid lite i denne perioden, og andre variasjoner knyttet til solaktivitet, som kosmisk stråling, kan heller ikke forklare temperaturutviklingen.
Lokalt kan det imidlertid være annerledes. Data helt tilbake til 1600-tallet viser en tendens til at vinteren i England er kald når det er lite solaktivitet (få solflekker). Dette kan være tilfellet for mye av Europa.
Satellittmålinger kan benyttes til å beregne temperaturen både i nedre delen og høyere opp i troposfæren. Beregningene er relativt kompliserte og har ikke alltid vært like pålitelige. I senere tid har det vært mye diskusjon om flere av resultatene. Her skal vi bare nevne at påstander om at det ikke har vært temperaturøkning i midtre og øvre del av atmosfæren fra 1998 til 2016 ikke er korrekt. Dette er blant annet vist av Santer og medarbeidere i en artikkel fra 2017. Satellittmålingene vil bli diskutert også i avsnittet om modeller.
Det er utarbeidet en rekke rekonstruksjoner av temperaturen i tidligere periode. De viser at det i middelalderen var perioder der noen regioner, særlig i nord, var like varme som på slutten av det forrige århundret. Disse varme periodene inntraff imidlertid ikke alltid samtidig på ulike steder.