I sin tale til Besteforeldreaksjonens landsmøte etterlyste biskop emeritus Finn Wagle en ny klimaetisk tenking. Denne uka er han intervjuet av Vårt Land, og sier at forholdet mellom mennesker og natur er totalt endret. Den gamle nærhetsetikken og regelen om at «Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal også du gjøre mot dem», er ikke tilstrekkelig i møte med de omfattende og langsiktige – og ofte uoverskuelige konsekvensene av våre handlinger.
KLIMAETIKK: Biskop emeritus Finn Wagle etterlyser en ny klimaetikk. – Tanken om menneskets forvalteransvar har hatt en renessanse i kirken, sier filosof.
– Forholdet mellom mennesker og natur er totalt endret, og nærhetsetikken vi kjenner i dag er ikke lenger tilstrekkelig i klimaspørsmålet, sier Finn Wagle.
I en tale på landsmøtet til Besteforeldrenes klimaaksjon nylig, etterlyste han en ny klimaetisk tenking. Verdensbildet har endret seg, og Wagle mener den tradisjonelle nærhetsetikken ikke lenger er tilstrekkelig.
– Nærhetsetikk handler om relasjoner i umiddelbar nærhet, og kan for eksempel være eksemplifiseres med Jesu ord «Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal også du gjøre mot dem», forklarte Wagle i talen.
Han understreker at mennesket tidligere var den svake og naturen den sterke.
– Men det har til de grader endret seg. Menneskets teknologiske muligheter er snart uuttømmelige, noe som krever en avstandsetikk, som supplerer nærhetsetikken, sier han til Vårt Land.
Ansvar og makt
Den tidligere biskopen baserer dette på filosofen Hans Jonas sine teorier. Jonas er opptatt av at ny teknologi gjør at menneskers handlinger har virkninger både på andre siden av jorda – og i fremtiden. Derfor må nærhetsetikken suppleres med en ansvarsetikk, mener filosofen.
– Jonas mener ansvar må bli det sentrale i etikken, og spør: «har vi et ansvar for fremtidige generasjoner og personer vi aldri vil møte?», sier Sigurd Hverven, doktorgradsstipendiat i filosofi ved NTNU. Han har forsket på Hans Jonas sine teorier.
– Hans Jonas mener det kommer et slikt ansvar med makt, og med kunnskapen om at vi har den makten, forklarer Hverven.
«Suicidal verden»
Pave Frans er blant dem med makt som de siste årene har talt klimaets sak. Han skrev blant annet i et brev at «en utenforstående som studerte vår verden, ville undres over en slik atferd, som iblant virker suicidal».
Biskop emeritus Finn Wagle mener et slikt utsagn fra paven er svært viktig.
– Problemet er at de fleste av oss er så nærsynte at vi ikke ser at dette bærer veldig galt avsted, sier han. Wagle mener kirkesamfunnene i Europa har funnet sammen om klimasaken, og om synet på at dette handler om skaperverket.
– Den kirken som kanskje har vært aller tydeligst, er den ortodokse, som sier at det å ødelegge skaperverket er som å «korsfeste Kristus på nytt».
Råde over verden
Ifølge Hverven er det to rådende tolkningstradisjoner i kristendommen: Den første er at mennesket skal herske over naturen, mens den andre omtaler mennesket som en vokter over skaperverket.
– Den siste tolkningstradisjonen tillegger mennesket et forvalteransvar, og har hatt en renessanse i kirken de siste tiårene, også i Den norske kirke,
Dypere mening
Wagle mener kirken ikke trenger å være veldig aktivistisk, men etterlyser enda tydeligere deltakelse fra Den norske kirke i klimasaken. Likevel mener han dette handler om noe langt dypere enn aktivisme.
– Kirken skal altså først og fremst formidle en dypere fornemmelse av hva dette handler om. Aktivismen må springe ut fra en kontakt med dypere kilder, sier han.
Selv flyr han så lite som overhodet mulig, og syns det er trasig at Norge ligger på topp i antall flyreiser i Europa, som rapporten Norge på flytoppen fra Framtiden i våre hender slår fast. 5,2 millioner nordmenn flyr like mye innenriks som 50 millioner EU-borgere. Han mener bedre alternativer for transport er blant sakene kirken kunne fremmet.
– Vi kan ikke lenger snakke om bærekraftig vekst, den tiden har gått. Dette må handle om bærekraftig reduksjon, sier han.
Politikere med
Filosof Hein Berdinesen ved Universitetet i Bergen er enig i denne tankegangen.
Han skrev doktorgrad om moralteori og fremtidige generasjoner, som handler om hvordan klimaetikken bør tilpasses fremtiden.
– En tilbakegang må være første prioritet. Ifølge FNs klima-panel vil de som lever om 200 – 300 år bli hardest rammet av klimaendringene. Da er ikke nærhetsetikk tilstrekkelig i sin form, sier han.
Berdinesen mener det har skjedd en utvikling i måten en klarer å få politikere og andre mektige personer med på en slik tankegang. – Politikere vil se det som sin oppgave å legge til rette for vekst. Tidligere har dette vært i klinsj med etiske verdier, men nå er det en tendens til at en klarer å forene dette, sier han.
Jeg fylles av respekt og takknemmelighet når jeg leser det Finn Wagle skriver om i Vårt Land. Nærhetsetikken og hva den inneholder er interessant og utvikler denne etiske tankegangen seg nærmer vi oss de grenser som samfunnene og samfunnenes økonomiske systemer skal holde seg innen for, nemlig grensene for hva vi kan ta ut av planeten, eller som i fagspråket kalles: Planetens tålegrense.
I de senere år har vi også begynt å markere hvilken dag på året vi har brukt opp årets ressurser – Earth Overshoot Day.
2. august 2017 markerte vi at vi har brukt opp jordens ressurser for inneværende år, stille sitter mange av oss i hjemmet med lyspærene slukket og med filosoferende tanker i skinnet av tente stearinlys. Dagen vi markerer dette kommer stadig tidligere.
Kanskje burde vi i BKA, besteforeldrene, markere hva denne dagen egentlig betyr? Realiteten tilsier at vi fra og med 3. august 2017 egentlig raner ressurser fra kommende generasjoner ved vår forbruksmønster, et ran som vil få store konsekvenser for kommende generasjoner. Jeg er glad for at Wagle etterlyser etikk, eller fraværet av, vår generasjons etikk.
Vi har selvfølgelig alle et ansvar for våre handlinger.
Men vi må ikke glemme at vi er en del av et system der vi har valgt politikere til å representere oss, borgerne, og at hovedansvaret for veivalgene ligger hos våre valgte representanter. Når disse representanter ikke kjenner sitt ansvar men derimot oppfordrer til stadig økt forbruk i den tro at dette gagner vårt samfunn, vårt næringsliv, er det på sin plass å etterlyse etikk og etisk handling.
Inspirert av Wagles utmerkede tale til landsmøtet kjøpte jeg encyklikaen til pave Frans, Laudato Si – på side 46 i boken skriver Frans følgende: «Vi mangler et lederskap som er i stand til å peke ut en ny vei og møte dagens behov på en måte som inkluderer alle og som ikke er til skade for kommende generasjoner. Det er uomgjengelig nødvendig å etablere et juridisk rammeverk som kan sette klare grenser og sikre beskyttelsen av økosystemet, ellers vil de nye maktstrukturene basert på det tekno-økonomiske paradigme ikke bare ødelegge politikken, men også friheten og rettferdigheten».
Slik jeg leser disse flotte ord, er dette planetens tålegrenser.
Fine tanker om vårt felles ansvar. Brundtlandkommisjonen lanserte uttrykket «føre var»; den dagen vi vet svaret kan det være for sent. Samtidig vet vi at det ikke er nødvendig å brenne kull og olje for å dekke vårt behov. Hver time mottar jorda like mye energi fra sola som vi mennesker trenger til våre behov i ett år. Solcellepaneler, vindkraft, vannkraft, bølgekraft og bioenergi utvikles i stor fart i hele den industrialiserte verden. Vi har allerede teknologien for å erstatte olje og kull og investering i ny utvinning av fossile brensler er en risikosport. Kina har sett det, de planlegger å legge ned 4000 kullgruver de neste 5 årene. Når skal vi slutte med nyinvesteringer her i Norge?