Kan jussen være med å redde klimaet?

– Ja, flere av oss tror at jussen har en slik rolle, sa advokat Steinar Christensen i sitt foredrag på landsmøtet. Ikke minst fordi vi i vår Grunnlov har en egen paragraf som skal beskytte miljøet – herunder klimaet – også for fremtidige generasjoner. Professor Mads Andenæs la vekt på betydningen av at saken i det hele tatt kommer opp for retten. Det er første gang norsk rettsvesen står overfor en sak der Grunnlovens miljøbestemmelser blir prøvd mot Stortingets beslutninger.

Steinar Winther Christensen: foredrag 24. sept 2017

Få andre land – om noen – har en egen tilsvarende miljøbestemmelse i sin konstitusjon. Det er også viktig å merke seg at § 112 er tatt inn i Grunnlovens kapittel om menneskerettigheter. 

Saken ble reist høsten 2016 da Greenpeace og Natur og Ungdom tok ut stevning til Oslo tingrett mot Staten v/Olje og energidepartementet, og la ned påstand om at Regjeringens tildelinger 10.juni 2016 av utvinningstillatelsene i 23. konsesjonsrunde til 10 olje/gass -selskaper (kalt lisensvedtakene) er ugyldige.

Staten har påstått frifinnelse. Stevningen og tilsvaret samt etterfølgende prosesskrifter (med en rekke vedlegg) er omfattende.

I juli 2017 besluttet sentralstyret i Besteforeldrenes klimaaksjon (BKA) å erklære såkalt partshjelp til støtte for saksøkerne og sendte eget prosesskrift om dette til retten.  Styrets beslutning hadde bl.a. sin bakgrunn i hva som ble besluttet på årsmøtet i Trondheim og de forsikringer som en senere fikk mht omkostningsrisikoen som partshjelper. BKAs jurister (advokat Ketil Lund, professor Mads Andenæs og advokat Steinar Winther Christensen) har hatt løpende kontakt med saksøkernes advokater Cathrine Hambro og Emmanuel Feinberg. I øyeblikket er sannsynlig at BKAs synspunkter i saken også vil bli prosedert at advokatene til Greenpeace og Nartur og Ungdom og at BKA ikke stiller med egen prosessfullmektig under hovedforhandlingen som Oslo tingrett har berammet til 14. november 2017. Det er satt av 8 dager.

Så til sakens hovedspørsmål og hvor saksøkerne anfører at lisensvedtakene er i strid med grunnlovens § 112 og at denne bestemmelse må tolkes å inneholde en materiell skranke som vedtakene strider mot. § 112 lyder:

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.
Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene om planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.
Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

Til støtte for at §112 inneholder en rettslig skranke er vist til bestemmelsens forarbeider etc., at den absolutte rettslige skranke §112 setter, innebærer hvor stor skaderisiko miljøet utsettes for og som ikke kan trumfes eller rettferdiggjøres av økonomiske formål uansett. §112 bestemmer et forholdsmessighetskrav til vedtaket og hvor nytteverdi må sammenholdes med risiko for miljøskade. Ved tolkningen av §112 anføres at det må legges stor vekt på de internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg gjennom konvensjoner etc. (eksempelvis menneskerettskonvensjonen). 

Subsidiært gjør saksøkerne dessuten rettslig sett gjeldende at vedtakene er ugyldige pga saksbehandlingsfeil, idet utredningen av skadevirkninger etc og økonomi i vedtakene er i strid med de krav som stilles i petroleumsloven § 3-1, jfr forvaltningsloven. Det anføres at saksbehandlingen ikke er forsvarlig sett i lys av at det dreier seg om irreversible vedtak og skader som nettopp grunnlovens § 112 skal beskytte.

Mht de faktiske forhold den rettslige vurdering må bygge på er vist til at lisensvedtakene gjelder uberørte områder nær iskanten, risikoen for miljøskader særlig her, produksjonen av olje og gass som måtte finnes vil føre til store utslipp av CO₂, Parisavtalen Norge har sluttet seg til og at tillatelsene er uforenlige med denne avtale, at økonomien ikke er utredet nok.

Staten v/Regjeringsadvokaten har avvist at det foreligger noen feil ved tillatelsene og at vedtakene er resultat av omfattende administrative og politiske prosesser som lov og grunnlov krever. 

Staten er uenig i at § 112 setter en absolutt materiell grense som kan prøves av domstolene og, at hvis en slik grense kan innfortolkes i grunnloven, så må denne grense settes vesentlig høyere enn hva saksøkerne har sannsynliggjort i stevningen. 

Staten mener saksbehandlingen har vært forsvarlig på alle punkter. 

Staten har fullstendig unngått å svare på det faktiske grunnlaget som saksøkerne viser til og bygger saken på, – f.eks. Parisavtalens rolle. I øyeblikket ser derfor ut til at retten vil måtte legge til grunn det faktiske grunnlag som vi anfører.

En spesiell side ved Statens syn er at Staten mener CO₂-utslipp knyttet til norsk-produsert olje/gass som forbrennes i andre land og som kommer fra norsk sokkel i Barentshavet ikke skal inngå i vurderingen av miljøregnskapet/ klimaskade selv om slike utslipp er et globalt problem!!! 

Partene er likevel enige om følgende:

– § 112 omfatter klimaspørsmål
– § 112 inneholder en rettslig forpliktelse og er ikke kun en programerklæring
– § 112 forbyr ikke utnyttelse av naturressurser så lenge det er tatt tilstrekkelig hensyn til naturen og etterslekten

Staten anfører at den samfunnsøkonomiske verdi av lisensvedtakene er uvedkommende ved vurderingen av vedtakenes gyldighet og at den kommersielle verdi er opp til oljeselskapene å avgjøre og at disse vurderinger ikke hører under tolkningen av grunnlovens § 112. 

Så gjenstår å se hvordan dette går nå. Det er sagt at saken prøver å frata den demokratiske kontroll fra Stortinget/Regjeringen. Hm… mon det! Jeg mener å vite at det er nettopp vårt Storting som har gitt oss den velsignede miljøbestemmelsen i § 112. 

Uansett utfall nå stopper saken neppe før i Høyesterett.