Må forskning være politisk tannløs?

Medlemmer av Besteforeldrenes klimaaksjon har reagert på rapporten «Klimavalg 2017» fra Cicero Senter for klimaforskning, som de mener er intetsigende og til dels misvisende. Rapporten underkommuniserer den farlige klimasituasjonen verden er inne i, og kan brukes av politikere til å finne faglig støtte også for tiltak med tvilsom klimaeffekt, skriver de i et brev til senteret. Forskningssjef Steffen Kallbekken mener de har misforstått Ciceros rolle i samfunnsdebatten.

Skuffende rapport
Først ute til å reagere på Cicero-rapporten var Otto Martens i Trondheim, som mener det som står om jernbane og mulighetene for moderne høghastighetsbaner i Norge, bygger på misforståelser. Se Skivebom om jernbane

Det fikk tre av Besteforeldreaksjonens veteraner – tidligere leder Halfdan Wiik og de to professorene Gunnar Kvåle og Hans Martin Seip – til å studere «Klimavalg 2017» nøyere, og sende et brev til Cicero med kritiske vurderinger. – Vi syntes Cicero fortjente en reaksjon, sier Wiik. Rapporten er en skuffelse, og det gjelder mer enn det som står om jernbane. Først og fremst sitter vi igjen med inntrykket av at forskerne blir overforsiktige og går for mye på gummisåler så snart det nærmer seg politisk brennbare spørsmål. Når det gjelder Kallbekkens svar, er det vel som forventet. Selv om vi hadde håpet at Cicero ville gå inn på substansen i vår kritikk og se det konstruktive i den. Det går an å være faglig korrekt uten å være tannløs. Man behøver ikke lete lenger enn til Glen Peters artikkel i siste utgave av KLIMA på Ciceros nettsider («Who is winning the emissions tug-of-war?») Han konkluderer med: «A collapse in global coal consumption and explosive growth in renewables is only enough to keep emissions flat, which only indicates the immense challenge we face!, »

Utdrag fra brevet til Cicero: 

• «Klimavalg 2017» lover å «oppsummere hva forskningen forteller om sentrale spørsmål i klimapolitikken, slik at den politiske debatten kan føres på et solid faglig grunnlag». Dessverre synes vi ikke dere har lykkes særlig godt med dette. Vår opplevelse er at rapporten alt for ofte ender opp som forsiktig skissering av ulike handlingsalternativer – i stedet for å peke på hva som er nødvendig for å få til det taktskifte som trengs.
• Rapporten er preget av at forskerne synes å være svært opptatt av å være «balansert» og påpeke usikkerheter. Et typisk eksempel (avsn 1.7): «Som en del av en moderat kursendring kan man også tenke seg at skattesystemet for petroleumssektoren justeres forsiktig (…) Man kan også se for seg en kraftigere politisk omlegging for å redusere det framtidige aktivitetsnivået på norsk sokkel – for eksempel ved å stoppe eller begrense nye lisenstildelinger. Selv om den tilgjengelige kunnskapen tyder på at et slikt grep trolig vil gi en viss utslippsreduksjon globalt, er den nøyaktige klimaeffekten usikker og de økonomiske konsekvensene for Norge potensielt betydelige.»
• Det er fare for at rapporten styrker toneangivende politikere i deres nye og urealistiske tro på biodrivstoff, med påstander/formuleringer som denne: «Omsetningspåbud for biodrivstoff, det vil si biodiesel og etanol i bensin, vil redusere utslippene av CO₂ i Norges utslippsregnskap ettersom man regner biodrivstoff som karbonnøytralt.»
• Konklusjon: Store deler av «Klimavalg 2017» preges av hvordan forskere er vant til å kommunisere med andre forskere. Her er det mest gangbart og riktig å ta forbehold om konklusjonene og understreke usikkerheten. Dermed uttrykkes anbefalingene slik at klimapolitiske standpunkter med høyst ulik klimaeffekt kan finne støtte. Rapporten lover «et solid faglig grunnlag», men er ufullstendig og til dels misvisende på flere punkter, særlig når det gjelder transport. Ved å uttrykke seg så forsiktig og med så mange forbehold underkommuniseres den meget farlige klimasituasjonen verden er inne i og at det haster med tiltak som monner, spesielt i Norge, der vedtatte klimamål over mange år ikke er blitt fulgt opp.