Klimafornekteren Donald Trump vil gjenåpne kullgruver og oppheve vern av arktiske områder. Det slående er at argumentene hans til forveksling ligner klimabevisste norske politikeres begrunnelse for videre satsing på olje og gass, skriver moralfilosof Arne Johan Vetlesen. Hovedforskjellen er at Trump ikke legger skjul på at han setter amerikanske økonomiske interesser over alle andre hensyn, mens vi i Norge søker å gi det hele en mer «idealistisk» vri.
Oljeskamløsheten
Politikere langt utenfor de grønnes rekker har kritisert Trump for å tviholde på et fossilt energiregime ved å satse på kull og for å skyve et svinnende antall arbeidsplasser i en skitten næring foran seg. Faktum er imidlertid at Trumps argumentasjon til forveksling er lik den som olje- og energiminister Terje Søviknes og direktør i Norsk olje og gass, Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen, fremfører her hjemme. Bytt ut kull med olje, og budskapet er det samme: Vi må holde oss i det fossile sporet, for arbeidsplasser og finansieringen av velferdsstaten er avhengig av det.
Om disse argumentene er likelydende hos Trump og norsk oljelobby, er det dog en vesentlig forskjell: Der Trumps budskap har en nasjonalistisk begrunnelse, har de norske oljetoppenes en global sådan, med erklært moralsk tilsnitt: Det Norge gjør, og må fortsette med, er ikke bare det som er rett for landet, men også det som er riktig for å redde verden fra farlige klimaendringer.
Det som særlig interesserer her, er ikke den stadig gjentatte (skjønt feilaktige) påstanden om at norsk olje- og gassproduksjon er renere enn all annen, slik at vi gjør verden en miljøtjeneste ved å åpne nye felt selv etter signeringen av Parisavtalen. Vel så viktig er tanken om at norsk oljeproduksjon må fortsette av hensyn til verdens fattige.
Ifølge forfatterne Gudmund Skjeldal og Unni Berge i boka «Feber: Historia om norsk olje og gass» ble dette argumentet for alvor introdusert i norsk debatt av Høyres avtroppende oljeminister Thorhild Widvey i 2005: «Norge har et globalt ansvar for å skaffe verden mer energi for å bidra til å øke velstanden i u-land.» Man må se «globalt» på spørsmålet om oljeboring i havområdene utenfor Lofoten, og de som protesterer mot nye konsesjonsrunder er «egoister», slik leder i Natur og Ungdom, Bård Lahn, fikk høre av statssekretær Liv Monica Stubholdt (Sp) i en opphetet Dagsnytt atten-debatt i 2007.
Når verdens fattigste kjøres frem for å legitimere norsk petroleumsaktivitet, må det opplyses (slik Skjeldal og Berge gjør) at Storbritannia og Tyskland tar imot halvparten av norsk naturgass; den andre halvparten går til andre europeiske land. Det samme gjelder eksport av norsk råolje, der en del også går til USA og Canada. Som Anne Karin Sæthers ferske bok «De beste intensjoner» dokumenterer, er sannheten at forsvinnende lite av norsk olje- og gasseksport når de fattige i verden. Og selv om en større andel skulle nå dem i fremtiden, er spørsmålet om det gir en energimiks som er gunstig for en verden som skal klare togradersgrensen. Svaret er nei.
Enten vi legger Jens Stoltenbergs sosialøkonomiske mantra om kostnadseffektivitet til grunn, eller Widvey-etterfølgernes argument om verdens fattige og deres enorme behov for energi, samt deres rett til samme velstandsnivå som oss nordmenn, så er budskapet det samme: Det beste bidraget Norge kan gi for at globale utslipp skal gå ned, består i at norske utslipp skal fortsette å øke. Skjønt saklig absurd, fremføres resonnementet på høyeste politiske hold som det ypperste av globalt moralsk ansvar i klimaendringenes tidsalder. I Stoltenbergs minneverdige formulering: «Om Norge hadde bestemt, hadde klimaproblemet vært løst.»
Med sitt rykte som løgner skiller Trump seg klart fra norske statsministre. Men i denne saken er Trump den ærligste. Hans variant av nasjonalisme i beslutningen om å tviholde på amerikanske fossile energikilder, har ingen høyreist klimamoralsk fasade som ramler sammen straks den undersøkes nærmere.
Nøyaktig det er tilfellet med budskapet fra Stoltenberg via Widvey til Søviknes og Schjøtt-Pedersen. Den erklært globaletiske argumentasjonen for å løse verdens klimaproblem ved å øke egne utslipp, er like ugyldig på etiske premisser som den er klimafaglig uholdbar: Andre land kan ikke følge vårt eksempel. Når radarparet Søviknes og Schjøtt-Pedersen nå svarer på norsk ungdoms økende skepsis mot oljeindustrien med å oppnevne et «ungdomspanel» og innta landets campuser med mantraet «ingen olje, ingen velferd», formet som et rent utpressingsmiddel overfor unges ansvarsfølelse så vel som fremtidstro, er det så man får lyst til å filleriste de høye herrer for deres skamløshet – et trekk Trump kan ha for seg selv.
(Opprinnelig trykt i Klassekampen, gjengitt etter tillatelse fra forfatteren)