Etter Carl I Hagens angrep på FNs klimapanel – i håp om politisk comeback, har fornekterforeningen Klimarealistene vært ute i media og etterlyst en «åpen debatt» om klima. Norske klimaforskere beskyldes samtidig for å fare med «løse påstander». Det har fått Hans Martin Seip, som er professor emeritus i miljøkjemi og selv aktiv i Besteforeldreaksjonen, til å sende et brev til det «vitenskapelig råd» som skal gi faglig tyngde til Klimarealistenes virksomhet. Debatt er utmerket, skriver han. «Skal en slik debatt bli meningsfull, bør vi imidlertid være enige om noen grunnleggende fakta. Vi kan ikke starte fra bunnen igjen og igjen.»
Underlige påstander
I Klimarealistenes fagråd er det flere med vitenskapelig bakgrunn, forteller Seip. – Likevel velger de å støtte en forening som kommer med de underligste påstander, og holder fast på argumenter som for lengst er tilbakevist. Det forundrer meg. En av deres yndlingsbeskjeftigelser er å påvise at ulike klimamodeller inneholder feil. Som om noen har påstått noe annet. Alle modeller er selvfølgelig feil, men noen er likevel nyttige – sammen med alt det andre klimaforskningen baserer seg på.
– Selv har jeg alltid vært svært opptatt av usikkerhetene i klimaforskningen, som imidlertid ikke må få overskygge det faktum at vi vet nok til å innse at det er uforsvarlig å unnlate å sette inn kraftige mottiltak mot klimagassutslippene. Det finnes ingen seriøse forskere i verden som bestrider dette. Vil man bli tatt på alvor, kan man ikke operere med «alternative fakta», som det nå visstnok heter.
Tre faglige spørsmål
I brevet trekker Seip fram noen grunnleggende klimafakta der vitenskapen er så klar som den kan bli. Det gjelder:
- Økningen i CO2-konsentrasjonen i atmosfæren fra omtrent 280 ppm i førindustriell tid til over 400 ppm i dag skyldes først og fremst bruk av fossilt brensel. Dette anser jeg som lakmustesten på om det er interesse for å forstå klimaproblemet. Dersom Klimarealistenes vitenskapelige råd er uenige i at økningen i CO2-konsentrasjonen i det alt vesentlige er menneskeskapt, ber jeg om at det settes opp et CO2-budsjett som viser hvor de menneskeskapte utslippene tar veien.
- CO2-konsentrasjonen i atmosfæren er nå høyere enn noen gang før i nyere tid. Sannsynligvis må vi flere hundre tusen år tilbake for å finne tilsvarende verdier. På Klimarealistenes nettsider blir dette karakterisert som «oppspinn», og det påstås å være «svært godt kjent at CO2-nivået i atmosfæren rundt 1940 var på dagens nivå». Jeg kjenner godt til bakgrunnen for denne påstanden, som er en fagartikkel som for lengst er tilbakevist (se Seip, 2008. Lite skeptiske klimaskeptikere).
- Økt CO2-mengde i atmosfæren øker andelen av utstrålt energi som sendes tilbake til jorda fra atmosfæren, slik som det vi kaller «drivhuseffekten» tilsier. Drivhuseffekten er vist på flere måter, og har vært kjent lenge. Effekten er faktisk målt direkte under naturlige forhold.
Klimasystemet er uhyre komplekst, og det er fortsatt mye vi ikke kan si med sikkerhet når det gjelder det som skjer med temperaturen i atmosfæren, havene, osv. Men også klimaskeptikerne må akseptere det jeg mener er grunnleggende fysikkteori, ellers blir debatten de sier de ønsker nokså meningsløs, sier Hans Martin Seip til oss.
Debattformen
Det er ikke første gang han gir seg i kast med Klimarealistene, som i 2015 hadde denne lite smigrende omtalen av ham på deres nettsider. «Antall spaltekilometer Seip har vært ansvarlig for gjennom årene er direkte imponerene (sic.). Det startet med tøv i sur nedbør-debatten hvor forsuringen senere viste seg å komme av flatehogst i skogen og ikke sur nebør (sic.) som Seip har hevdet; deretter ble det klimakrise basert på føelser (sic.) hos Besteforeldrene mens det gikk i økonomisk egeninteresse hos klimakåte Cicero.»
– Men fortsatt, også etter en sånn tirade, har du altså lyst å diskutere sak med dem?
– Dette har ikke plaget meg. Tvert imot, som en illustrasjon av Klimarealistenes debattnivå, har jeg moret meg med å vise sitatet når jeg har holdt foredrag. Noen direkte lyst til å gå inn i en debatt, gir det selvfølgelig ikke. Likevel må det gjøres av og til. Det er et Sysifos-arbeid, for de samme påstandene blir resirkulert i det uendelige. Problemet er at fortsatt tror altfor mange på dem, og at det i hvert fall «er noe i det» som også politiske eventyrere som Carl I Hagen nå plaprer i vei med.
Se også Seips oversiktsartikkel om: Klimaskepsis og fornekting: 8 påstander