Flytende biodrivstoff til erstatning for vanlig bensin og diesel er i vinden som aldri før. De politiske partiene kappes om å demonstrere iver etter å hogge mer skog for å forsyne markedet med store mengder fornybar energi. Men som klimaløsning er dette for lettkjøpt, mener agronom og journalist Øystein Heggdal. At en energikilde er fornybar er ikke ensbetydende med at storskala beskatning av energikilden er fornuftig. Utregningene hans viser at de mest vidtgående planene vil kreve mer tømmer per år enn det som i dag er den totale tilvekst i skogene våre. Han håper at tallenes harde fakta vi sive inn etter hvert, sier han.
Regnestykke fra skogen
I sitt alternative statsbudsjett for 2017 foreslo Arbeiderpartiet at 40 prosent av drivstoffet i 2030 skulle være biodrivstoff. Nå trodde sikkert ikke Arbeiderpartiet at noen ville gidde å regne på den kokende kasserollen med valgflesk. Men det fine med realfag kontra politikk er at her finnes det faktisk to streker under svaret. Så la oss ta Arbeiderpartiet på alvor og se hva som hadde skjedd om vi faktisk erstattet 40 prosent av drivstoffet vårt med biodrivstoff fra Norges skoger.
Hvis vi holder flytransport og skipstrafikk utenom regnskapet så bruker vi årlig 49 terrawatttimer (TWh) på personbiler, lastebiler, traktorer og anleggsmaskiner. Førti prosent av dette blir 20 TWh i året. Bioetanol har et energiinnhold på 5,9 kilowattimer per liter, så vi trenger 3389 millioner liter bioetanol. Å omdanne cellulose til biodrivstoff er ikke en helt rett fram prosess, men Borregaard Industrier i Sarpsborg er blant de beste i verden til denne oppgaven, og har opplyst at ut av en kbm trevirke kan de produsere 130 liter bioetanol, eller 770 KWh.
Arbeiderpartiets mål om 40 prosent biodrivstoff vil altså brenne seg igjennom 26 millioner kubikkmeter tømmer per år. For å sette dette i perspektiv så har Norge nå en tilvekst i skogen på 25 millioner kubikkmeter, og vi avvirker allerede 10 millioner kubikkmeter årlig. Det vil si at med Arbeiderpartiets grønne politikk ville vi hugd ut 11 millioner kubikkmeter mer enn hva vi har tilvekst til. Eller god gammeldags avskoging som det heter.
Regnestykke fra maisåkeren
Noen land har gått foran oss i veien og satset hardt på biodrivstoff, men dette har i hovedsak vært basert på matplantene mais, raps eller sukkerrør, da det er mye enklere prosess å produsere biodrivstoff fra stivelse og sukker enn fra cellulose. Jeg selv er fra Trøndelag og veit utmerket godt hva som skjer når du blander sukker, gjær og vann og kjører blandingen igjennom et apparat i rustfritt stål. Men ulempene er også rimelig åpenbare; når vi bruker åkeren til å dyrke drivstoff til biler blir det mindre drivstoff til mennesker. Og til trøndere på fest.
USA er et av de landene som har gått lengst i sin satsing på biodrivstoff fra deres største matplante; mais. For 16 år siden gikk over 90 prosent av maisen i USA til fôr enten til husdyr eller til å produsere mat til folk. I dag går over 40 prosent av maisen til produksjon av bioetanol. Argumentet gikk på at USA skulle bli selvforsynt med drivstoff, bli uavhengige av nykkene til ustabile stater i Midtøsten og redusere sine CO2-utslipp. Men det gikk ikke så bra.
Fordi USA forbruker 6500 TWh bensin og diesel i året, og ut av dette utgjør bioetanol fra mais bare 350 TWh. Hvilket vi si at om USA dyttet all maisen sin inn i de kjempestore hjemmebrentapparatene av noen etanolfabrikker de har, ville det ha dekket i overkant ti prosent av drivstofforbruket. I hvilken fantasiverden er dette grønt og bærekraftig?
FNs klimapanel gjør helomvending
Fantasiverdenen kommer av treghet i klima-maskineriet. For FNs klimarapport fra 2007 var veldig bioenergi-optimistisk, og alle land ble oppfordret til å øke produksjonen av storskala bioenergi. Men så kom IPCC sin 2014-rapport, og der gjorde de helomvending. Der har de kommet fram til at biodrivstoff kan ha mellom 30 til 90 prosent lavere direkte CO2-utslipp en bensin og diesel, men på grunn av biodrivstoffenes store indirekte utslipp, først og fremst som følge av endret bruk av naturen, kan biodrivstoff ha høyere totale utslipp enn sine fossile motstykker. De har gått fra å oppfordre til bruken av storskala biodrivstoff, til å fraråde det.
For 150 år siden var nesten all energiforbruk i verden biodrivstoff. Men at biodrivstoff er fornybart er ikke det samme som at det er bærekraftig. Vi nordmenn hadde hogd ut så å si all skogen vår for oppvarming og vi jaktet hval til verdens ende, ikke fordi vi var så glade i hvalkjøtt, men for å produsere hvalolje som ble brukt til belysning. Heldigvis for de få hvalene som var igjen var det noen amerikanere i 1901 som boret seg ned på Spindletop-oljefeltet i Beaumont, Texas og gjorde hvalene verdiløse. Når vi nå skal prøve finne ut hva som skal erstatte oljen, må vi ikke surre oss oppi en ny utryddelse av hvaler eller hogge ned all skogen, bare fordi vi liker ordet fornybart.
(tekst trykt i Klassekampen 25.11.2016, gjengitt etter tillatelse fra forfatteren)
Det føles bra med ord som fornybar, grønt og kretsløp. Men det finnes ikke trær nok i verden for at vårt industrialiserte samfunn skal gå tilbake til en energiform som vi fant ut var utilstrekkelig for 150 år siden, mener Øystein Heggdal. Da begynte vi for alvor å bruke kull. Siden den gang har verdens energiforbruk eksplodert. Når vi nå skal kutte bruken av fossil energi og redusere utslippene er vi nødt til å se et annet sted enn til skogen.