Kirsten Limstrand fra Bodø er en av dem som lenge har vært ivrig engasjert i Besteforeldrenes klimaaksjon. – At vi eldre og besteforeldre har et særlig ansvar, og en særlig oppgave, har ligget meg på hjertet siden 2009, da jeg var med på klimaseilasen til København, som medlem av Framtiden i Våre Hender. Der havnet jeg på seminar med denne entusiastiske besteforeldregjengen, og dermed var det gjort! Hun er dosent i pedagogikk ved Universitetet i Nordland og forfatter av flere fagbøker, og mener at det viktigste er å gi de unge håp. Besteforeldreaksjonen er for meg en investering i mine barnebarns framtid.
Trenger flere konkrete kampsaker
Heime i Bodø har Kirsten Limstrand vært en pådriver i flere samarbeidsprosjekt med andre miljøorganisasjoner, og med kirka ikke minst. Hun har også fartstid som medlem av sentralstyret, og skulle gjerne vært på landsmøtet i Trondheim for å delta i debatten om oss sjøl i fortid og framtid. Dessverre kolliderte det med andre forpliktelser.
– Men nå får du sjansen – hva synes du Besteforeldreaksjonen har oppnådd i den tida du har vært med?
Ganske mye, synes jeg. Det er mye symbolikk og et sterkt budskap i seg selv når besteforeldre går på barrikadene. Da er det alvor! Og ungdommen liker det! Vi er blitt lagt merke til, også langt ut over Norges grenser. Ikke minst viktig er innsatsen for å holde de mest oljeivrige på en armlengdes avstand i Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette er avgjørende for meg både som nordlending og som generelt miljøengasjert menneske. Ett sted må grensa gå, og hvis den ikke går i Lofoten, så skjønner jeg ingenting lenger. Men også fokuset på den skrekkelige utvinninga av tjæresandsand i Canada har vært en god sak, som har fått mange til å våkne.
– Vi trenger flere slike konkrete saker å jobbe med, saker som får fram konfliktene og tydeliggjør at det må velges og prioriteres. Fine talemåter og den allmenne klimasvada kan vi godt klare oss uten.
– La meg forresten også nevne at jeg personlig har vært så heldig å få være med på de store klimamarsjene både i New York og i Paris. Når så mange mennesker stiller opp fra hele verden og kjemper for et sunt miljø med frisk luft og ren mat for de neste generasjoner, da kjenner jeg at det vi gjør betyr noe. Framtida er alt for alvorlig til at vi kan overlate den til politikerne og ekspertene. Det er grasrøttene som får ting til å vokse.
Det gjelder å ikke miste trua. Kirsten innrømmer likevel at hun kjenner seg frustrert noen ganger, når hun ser hvor sakte det går framover, og hvor tungt det er å få med seg velgere og folk flest. «Likegyldighetens svøpe» kaller hun det, og ser på det som en slags velstandsykdom. – Det er nesten utrolig at så mange opplyste mennesker ikke tar klimaendringene på større alvor. At vi så ofte taler for døve ører. Det er rett og slett skremmende, det må jeg bare innrømme.
– Hvilke tenker du om Besteforeldreaksjonens framtid – og hva vi bør satse på
– Vi må være på vakt og holde stand på LoVeSe og prøve å stoppe utbyggingen av flere oljefelt. Du så jo hva Olje- og energiminister Lien prøve seg på nå nylig, der han til tross for en uttrykkelig avtale med Venstre og KrF ville invitere oljeselskapene til å ta et første steg inn i Lofothavet. Hvordan kan vi bidra til at slikt ikke gjentar seg, og til at de store partiene tvinges til å snu i denne saken? Jeg vet ikke, men jeg har sans for å være litt mer rabulistisk. Kanskje er vi i Besteforeldreaksjonen for opptatt av å være respektable? Vi må jobbe aksjonsrettet, tenker jeg, og i alle fall ikke ende opp som mange andre organisasjoner: at vi mer opptatte av statutter og regler enn av selve saken. Det var Saken med stor S som tente meg! Sånn tror jeg det er med de fleste av våre medlemmer – og de som kan tenke seg å bli med slik at vi blir større og sterkere.
– Hvordan er det forresten med de lokale klimaskeptikerne i Bodø, som i årevis har fylt leserspaltene i Avisa Nordland. Driver de på som før?
– Ja, ka du trur! Her er det altså noen gubber mot strømmen som har klippekort til spaltene, og som med en enorm utholdenhet forsøker å motbevise for Nordlands befolkning at vi har noen slags klimakrise. Slik har de drevet på i årevis, ofte flere ganger i uka. At redaksjonen i AN, som er ansvarlig for presentasjon av oppdatert kunnskap og skikkelig informasjon til leserne sine, ikke viser bedre skjønn, er rett og slett deprimerende. Både jeg og andre, også klimaforskere, har forsøkt å ta til motmæle, men nå tror jeg nesten alle har gitt opp.
Original stand i Bodø: Besteforeldrene serverer brenneslesuppe, mens de slår av en prat med folk og deler ut brosjyrer både for Klimavalg og Besteforeldreaksjonen. Veldig morsomt! sier primus motor Kirsten Limstrand (til venstre).