Begeistringen er stor, grunneiere og ordførere jubler, næringslivet og industrien ser nye muligheter, og både Bellona og Zero og FIVH applauderer planene om et enormt nytt vindkraftprosjekt på Trøndelagskysten. Det er ikke helt enkelt å komme med motforestillinger, innrømmer Per Bjørn Foros, kjent samfunnsdebattant og medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon. – Men for den som har levd en stund, er det interessant å se hvordan premissene i energidebatten kommer og går, og brukes etter behov. Og vi hører ikke et ord om det som er sakens kjerne, energiforbruket i seg selv og forbruket av elektrisk kraft i særdeleshet.
Den gang debatten om gasskraft raste som verst, het det at utbyggingen bare skulle sørge for kraft til det innenlandske markedet, for å sikre oss mot kraftunderskudd i dårlige år for norsk vannkraft. At landet over tid netto eksporterer store mengder kraft, ble forsøkt fortiet. Nå sies det åpent at vindkraften skal bidra til norsk krafteksport – riktignok med prisverdige formål.
Det andre premisset for gasskraftutbyggingen var at kraften skulle erstatte mer klimaskadelige energikilder (kull, olje) på kontinentet, og det er denne logikken som nå skal gjelde for vindkraften. Måtte det være så vel! Dessverre er en annen mekanisme mer sannsynlig: Det kommer mer kraft i markedet, prisene går ned – slik det allerede er tilfelle for oljeprisen på grunn av de store oljelagrene – og da er det fristende å øke energiuttaket. Hvis det er slik at fossil energi taper terreng, skyldes det angsten for manglende lønnsomhet i oljenæringen og frykten for økende karbonavgifter mer enn mengden av fornybar energi i markedet.
Det hadde vært annerledes om en hadde kommet fram til avtaler om at fossilbasert elproduksjon med tilsvarende effekt (1000 megawatt) ble stengt ned samtidig med at vindmøllene ble satt i drift, noe vi kan se for oss som del av framtidige klimaavtaler. Da ville klimaeffekten vært sikret og naturinngrepene lettere å godta. For det er en kjensgjerning at vi må godta noen inngrep ved utbygging av fornybare energikilder – hvis klimaregnskapet først kan forsvares. Men inngrepene ville bli mindre om vindmøllene lå nærmere eksisterende infrastruktur (veier og strømnett), slik Rasmus Hansson i Miljøpartiet De Grønne foreslår. Eller vil vi ikke ha dem for tett innpå oss? Noen er for vindmøllene, men uenige i plasseringen, både på grunn av omfanget av naturinngrep, virkningen for fauna og reinsbeite eller av hensyn til vindforhold og krafteffekt. Og hvorfor ikke til havs? Noe av dette er rasjonelle argumenter – innenfor gjeldende premisser: vindkraft er bra – andre er forskjønnende og virker strategiske.
Men det er altså noe helt annet enn disse småpostene som gjelder. Utbyggingen framstår som et rent industriprosjekt, med utsikter til arbeidsplasser og lønnsomhet, men med store naturinngrep og en klimavirkning som er ytterst tvilsom. Når det gjelder industrigevinsten, vil den være størst i Danmark, der produksjonen av vindmøllene skal skje, og når det gjelder klima, mangler et vesentlig resonnement. For vi hører ikke et ord om det som er sakens kjerne, energiforbruket i seg selv og forbruket av elektrisk kraft i særdeleshet. Elektrisk kraft har, i og med sin anvendelighet (belysning, oppvarming, drift av motorer og maskiner), en særlig høy kvalitet, dette i motsetning til fossil energi som må gjennom en forbrenningsprosess for å bli til elektrisk kraft. Det er da også den energiformen som vokser mest i etterspørsel, ikke minst i husholdningene. Ta en titt i varekatalogene for hjem og fritid, så vil du skjønne hvorfor.
Noen ganger får en inntrykk av at elektrisk energi per definisjon er klimavennlig, for eksempel i elbiler og elsykler. Men det står og faller med primærkilden. Når det gjelder vindkraft, er primærkilden nettopp fornybar. Men kraften er vanskelig å lagre, og må ut på nettet til direkte transport og forbruk. Hvis den da ikke går til lading av batterier eller til produksjon av hydrogen. Det siste er en del av visjonene om hydrogenbaserte transportmidler, drevet av brenselsceller med bare vanndamp som utslipp. Men dette er kompliserte regnskaper, som det både er vanskelig å forstå og å kontrollere, noe som gjelder for hele klimadebatten. Vi er fremdeles ikke ved sakens kjerne, og det er utrolig at energidebatten er så ensidig. Den handler– i beste fall – om hvilke kilder som er mest og minst klima- og miljøvennlige, sjelden eller aldri om vårt uhyrlige energiforbruk. Når spørsmålet reises, dreier det seg gjerne om energieffektivitet eller energieffektivisering – altså mindre energiforbruk per produksjonsenhet (for eksempel en bil) eller bruksgjenstand (bilen i bruk), ikke om forbruket som sådant. Vi skal kunne leve nøyaktig som før. Og ja, energieffektiviteten øker, det er bare det at produksjon og forbruk øker enda mer (flere biler, mer trafikk).
Det kan være grunn til å minne om Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtland-kommisjonen) og dens rapport Vår felles framtid fra 1987. Her het det at energiforbruket i den rike del av verden måtte halveres – dette til og med sammen med en forestilling om økonomisk vekst! Men det motsatte har skjedd; i de snart tre tiårene som har gått, har energiforbruket vokst i alle deler av verden, og alt i alt nesten doblet seg. Refleksjonene gjør seg selv. Verken økonomiske vekst eller klimaproblemer trenger å være direkte korrelert med energiforbruk eller korrelert seg imellom, men den innbyrdes avhengigheten later til å være stor. Og det er bevisstheten om denne sammenhengen som må prege energidebatten.
(tidligere trykt som kronikk i Adresseavisen)