Etter alt vi nå vet om om klima, etter Paris-avtalen, etter det som har skjedd i norsk og internasjonal økonomi de siste åra, har de fleste tatt innover seg at vi må ha et grønt skifte der de store pengene investeres i bærekraftige arbeidsplasser, mens olje- og gassøkonomien trappes ned. På «Broen til framtiden» 19. februar talte statsministeren om «grønn vekst». Men dagen før, 18. februar holdt sentralbanksjef Øystein Olsen sin årlige tale om rikets tilstand – uten med ett ord å tilkjennegi forståelse for at vi står foran disse nye utfordringene. Det overrasker og provoserer Turid Lilleheie, tidligere forbundsleder NTL og besteforeldreaktivist.
Kronikk i Drammens Tidende 24. februar
Av en eller annen grunn har jeg hatt en barnslig tiltro til sentralbanksjefer, at deres analyser og vurderinger er til å stole på, noe vi kan forholde oss til. Så skjer det underlige at sentralbanksjefens hovedbudskap i 2016, er at oljealderen i norsk industri ikke er over. Det nesten alle andre har skjønt om nødvendig omstilling til et lavutslippssamfunn, det grønne skiftet, nevnte han ikke med et ord.
Folk flest har skjønt det. Fredag 19. februar, dagen etter sentralbanksjefen sin tale, var mellom 500 og 600 personer samlet på den årlige konferansen som Broen til Framtiden arrangerer. Broen til Framtiden er en klimaarena mellom fagbevegelsen, miljøbevegelsen og kirken. Det er en treenighet, en folkelig klimabevegelse, som ved hjelp av mobilisering og opplysning vil påvirke politikerne nedenfra.
Erna Solberg har skjønt det. Statsministeren holdt innledning på Broen til Framtiden-konferansen. Hun snakker forholdsvis varmt om det grønne skiftet, fra oljeindustri til fornybar industri, fra fossil energi til fornybar energi. Hun innser at vi må ha noe å leve av etter oljealderen, hun sier vi er på vei. Det har hun helt rett i. Både innenfor næringslivet, innenfor transportsektoren og i offentlig sektor skjer det mange steder en gradvis omlegging fra fossil energi til bruk av fornybar energi, til miljøvennlig drift og miljøvennlig produksjon.
Men statsministeren må våge å ta de politiske grep som må til, for at vi i Norge skal vi forholde oss til togradersmålet og overholde våre internasjonale klimaforpliktelser. Da må store deler av de norske oljereservene bli liggende. Jeg tror hun har skjønt det, men hun gjør ikke noe med det. Tvert imot, hun vil gi oljeindustrien den letetillatelse de ber om i Barentshavet (23. konsesjonsrunde).
Det er ikke et politisk klokt valg. Mange vil kalle det bortkastede penger. Disse milliarder av offentlige kroner kunne vært brukt på en framtidsrettet måte, til forskning og utvikling av fornybar energi, ny teknologi og nye arbeidsplasser. Konferansens hovedbudskap til Erna var derfor – «Vi trenger 100 000 nye grønne arbeidsplasser nå».
Erna Solberg må ville mer, hun må ta «en Høybråten», et politisk dristig, men framtidsrettet miljøvalg. Noen av de valg som må tas kan være upopulære, og de kan komme til å svi litt, men det må til. Og – tidligere statsminister i Sverige, Olof Palme sa i sin tid: «Politikk er å ville».
«Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.» ( Inger Hagerup)
Turid Lilleheie
Representant for Broen til Framtiden
Fotomontasje: Ola Dimmen