Kan utryddelsene stoppes?

I tidens løp har det vært fem store utryddelser, der en stor andel av jordklodens arter forsvant, for ca 450 millioner, 350 millioner, 275 millioner, 200 millioner og 80 millioner år siden. Utryddelsene skjedde fort, som i det geologiske tidsperspektivet kan si i løpet av bare noen tusen år. Når man hører om en sjette utryddelse, kan man tenke at det er dette som vil skje, hvis global oppvarming fortsetter med sitt nåværende tempo. Men det er feil. En sjette bølge av artsutryddelser er allerede i gang, skriver Ivan Chetwynd som omtaler Elizabeth Kolberts prisbelønte bok «Den sjette utryddelsen» (Mime forlag 2015).

Ivan Chetwynd

Padder, frosker og andre amfibier dør ut i store antall flere steder i verden. Årsaken er en soppart som hindrer dyrene å ta opp elektrolytter gjennom huden. Resultatet er at de dør av noe som ligner hjerteinfarkt. Samtidig blir flaggermus nærmest utryddet i flere stater i USA. De lider av noe som har fått navnet «white-nose syndrom», fordi, ja, tegnet på sykdommen som tar livet av dem er at nesen blir dekket av et hvitt pulver mens de sover vintersøvnen hengende opp-ned i grotter og huler. Dødsfallene skyldes en annen sopp som spiser seg inn i flaggermusens hud og får den til å våkne og fly omkring inntil den faller død om av utmattelse. Soppen kom sannsynligvis til USA fra Europa. De dødbringende soppene og mange andre organismer sprer seg rundt om i verden takket være menneskers ferdsel med fly og båt – blant annet i turistenes bagasje og i skipenes ballastvann som tømmes i fremmede havner. Så den sjette utryddelsen begynte ikke (bare) da mennesker begynte for alvor å brenne fossilt brennstoff, men da vi tok i bruk moderne transportmidler. Feil! Den begynte tidligere.

For over tusen år siden var geirfuglen en vanlig art overalt på den nordlige halvkule. Den kunne bli ca 70 cm høy, var fet og fyldig, kunne ikke fly, og var ikke redd for mennesker… Det var jo en oppskrift for å havne som, ja, som en vanlig bestanddel i menneskers matoppskrifter. Den siste geirfugl ble drept på Island i 1844. Man kunne jo si at den sjette utryddelsen begynte for noen århundre siden da den europeiske sivilisasjonen vokste frem. Feil igjen!

For 50 000 år siden levde store planteetende dyr på verdens kontinenter – urokser, kjempehjorter, mammuter, mastodonter. Disse hadde ingen naturlige fiender, hadde en lang drektighetstid og levde fredelig. Men forskere mener at det ikke er en tilfeldighet, at når arten homo sapiens nådde de egner der de bodde, døde de sakte men sikkert ut – sakte etter vår målestokk, men hurtig etter geologisk tid. Disse store dyrene var jo lette å jakte på og gode å spise, og på grunn av drektighetstiden ble artene truet selv om bare en beskjeden andel av dem ble drept. Moafuglen på New Zealand led samme skjebne noe senere. Da maoriene nådde landet rundt år 1200 var moafuglen utbredt. Da europeerne kom dit 300 år senere var det bare hauger med knokler igjen. Det gikk heller ikke bedre for andre menneskearter – neandertalerne er det best kjente eksempel. De forsvant også etter nærkontakt med homo sapiens – ja, når det gjelder neandertalerne var kontakten særdeles nær: Vi bærer alle med oss genmateriale fra neandertaler som våre forfedre hadde samleie med.

Idet mennesker spredte seg rundt om på kloden, spredte den sjette utryddelsen seg. Spørsmålet er om vi vil være én av artene som forsvinner, når vårt levesett gjennom årtusener har gjort at mange av vår med-arter dør ut…

Det er denne historien som Elizabeth Kolbert forteller i boken Den sjette utryddelsen, som i 2015 vant Pulitzerprisen for generell faglitteratur og ble kåret av NewYork Times Book Review til én av årets ti beste bøker.

Kolbert er journalist, ikke forsker med detaljkunnskap om ett snevert fagfelt. I stedet, reiste hun rundt og oppsøkte spesialistene. De tok henne med for å vasse gjennom flaggermuslik eller pirke ut fossiler fra en elvebredd. I forordet til bokens norske utgave kaller Dag O. Hessen henne for «mangfoldets krigsreporter». Hun beskriver sine opplevelser med et øye for detaljer som gjør boken like lesverdig som en detektivroman, samtidig som den formidler pålitelig fagkunnskap.

Hessen skriver også: «Det er nesten for galt å si at man blir glad av å lese en bok om artsutryddelse». Og jeg syntes at det nesten var for galt at jeg til slutt i lesingen følte meg stolt av å være menneske: Dette pinglete vesen med oddsene mot seg, men utstyrt med det som Kolbert kaller «genet for galskap», som fylte det med nysgjerrighet og vågemot. Mennesket er jo skurken i historien. Det dominerer planeten og er i ferd med å tømme den for mange andre livsformer, slik at det kan ta millioner av år før det biologiske mangfoldet blir gjenopprettet. Men det er også mennesket som skriver historien. Det er mennesket som har forsket i og forstår i stor grad hvordan verden fungerer. Det er mennesket – et voksende antall av dem – som forsøker å redde andre arter, blant annet med å stanse den globale oppvarmingen. Det er kanskje håp om at arten vår vil overleve, og at vi vil oppleve et paradigmeskift der vi blir like iherdige i å ta vare på liv som vi har vært i å ødelegge det?

Geirfuglen levde i tilknytning til Nordatlanteren og landene rundt, der den var tallrik. Den ble opptil 70 cm høy, og var den største av alle kjente alkefugler. Det siste paret som ruget på et egg ble drept på Eldey på Island den 3. juli 1844.