Global oppvarming er et problem knyttet til økende ressursforbruk, økonomisk vekst og mer og lengre forflytting av varer og folk. Men dette har også en personlig og etisk side, skriver Gunnar Kvåle. Ansvaret er spesielt stort for politikere og andre ledere som vet hvilke konsekvenser fortsatte høye utslipp har, og også vet eller burde vite, hvor skeivfordelt verdens materielle goder er – fra den ene prosenten på toppen som slipper ut over hundre ganger mer enn det biosfæren kan tåle, til millioner av fattige som selv ikke bidrar til å destabilisere klimaet, men som ofte er de første til å måtte betale prisen i form av flom og tørke.
Fredag 21. januar holder Gunnar Kvåle foredrag under Klimafestivalen på Bømlo i Sunnhordland, sammen med Thelma Kraft som er leder i Besteforeldrenes klimaaksjon i Bergen/Hordaland.
Politikere har sviktet
Ved klimatoppmøtet i Paris anerkjente verdens politiske ledere at klimaendringene representerer en potensiell irreversibel trussel mot menneskeheten og kloden. Avtalen slår fast at større global oppvarming enn fra 1,5 til maksimum to grader ikke kan tolereres. Men selv om alle land følger opp frivillige utslippsmål innmeldt til Paris-møtet, vil verden ved slutten av vårt hundreår bli rundt 3 grader varmere enn i førindustriell tid. Dette vil gi meget alvorlige og irreversible klimaskader og stor risiko for å passere farlige vippepunkter slik at klimautviklingen kan komme helt ut av kontroll.
Atskillig sterkere tiltak for å få ned produksjon og bruk av fossile brennstoff enn det som i dag er planlagt, må til for å begrense global oppvarming til nivået som 195 land forpliktet seg til i Paris. Dette er fysisk mulig, men politisk meget vanskelig.
Mange politikere gir inntrykk av at tiltak som fører til målet vil bli satt i verk, men argumenterer samtidig for å slippe ut større mengder klimagasser enn karbonbudsjettet for to graders temperaturstigning tillater. Noen baserer dette på en urealistisk tro på at store mengder CO2 kan trekkes ut av atmosfæren etter 2050, enten ved rene «science fiction»-metoder, eller ved at tilskoging eller karbonfangst og lagring kan ta hånd om store mengder utslipp. Forskere kaller dette en farlig misforståelse.
Kampens moralske side
Handlinger som fører til økende klimaendringer, er etisk problematiske. Professor emeritus i moralfilosofi ved universitetet i Oxford, John Broome, som ledet en arbeidsgruppe under FNs klimapanel, peker på at vi alle har et personlig ansvar for å redusere egne klimagassutslipp ut fra det enkle moralske prinsipp om ikke å skade andre. I klimabrevet «Laudatio Si – in care for our common home» skriver pave Frans at det er et moralsk imperativ å vurdere virkningen av alle våre handlinger og personlige beslutninger på verden rundt oss.
Den norske kirke har gjennom mange år pekt på at vårt overforbruk av fossile brennstoff som fører til klimaendringer som først og kraftigst rammer verdens fattige, ikke kan forsvares moralsk.
Vårt ansvar
Klimaforskere, miljøvernere, kirkefolk og andre som oppfordrer andre til sterkere klimaengasjement har et spesielt stort ansvar, siden deres livsstil lett kan bli sett på som et eksempel for andre.
Klimaforsker Kevin Anderson, underdirektør ved det britiske Tyndall Centre for Climate Change Research, legger stor vekt på dette. For elleve år siden sluttet han å reise med fly. Han ser på det å reise med fly som den aller mest klimaskadelige handling et menneske kan gjøre. Han understreker at vi alle har en rolle å spille for å mobilisere til endring. Vi er alle en del av problemet, og vi er derfor alle også en del av løsningen.
Den sikreste måten for enkeltindivider i rike land til umiddelbart å redusere utslippene vil være å endre egen livsstil. Det kan monne betydelig når det den enkelte gjør, bidrar til at andre gjør det samme. Reising med fly kan tjene som eksempel. Flyreiserstår i Norge for utslipp tilsvarende hele den norske bilparken og øker sterkt. For 10 – 15 år siden var omfanget av nordmenns flyreiser om lag det halve av i dag. Hvis alle reduserte sine flyreisevaner til dette nivået, noe som burde være mulig, vil dette gi utslippsreduksjoner tilsvarende en halvering av utslippene fra den norske bilparken.
Ujevnt fordelt
Ansvaret for å redusere klimagassutslipp er ikke jevnt fordelt. En fattig innbygger i Bangladesh har mindre ansvar enn en vanlig nordmann. En storforbruker av fossile brennstoff i Norge har et større ansvar enn en med lavt forbruk. Økonomene Lukas Chancel og Thomas Piketty har vist at globalt er de 10 prosent av oss med høyest klimagassutslipp ansvarlig for hele 45 prosent av utslippene.
Halvparten av verdens befolkning med lavest utslipp bidrar bare med 13 prosent av utslippene. En høyinntektsgruppe som utgjør 1 prosent av befolkningen i noen rike land slipper årlig ut rundt 200 tonn CO2-ekvivalenter per person, mens lavinntektsgrupper i noen fattige land slipper ut bare rundt 0,5 promille av dette (0,1 tonn per person per år).
Det personlige ansvaret er spesielt stort for politikere og andre ledere som vet hvilke konsekvenser fortsatte høye utslipp har, og som har større muligheter enn andre til å påvirke situasjonen. Moralsk bevisste mennesker blant ledere i alle sektorer er nøkkelpersoner for initiering av nødvendige strukturelle endringer.
Endring til et mer klimavennlig samfunn krever at flere som forstår alvoret i klimasituasjonen handler slik klimakunnskapen krever. Det må de gjøre både ved innsats for å fremme nødvendige strukturelle endringer og gjennom en klimavennlig levemåte. Eksempelets makt bør ikke undervurderes.
Gunnar Kvåle er professor emeritus i internasjonal helse ved Universitetet i Bergen. Teksten har tidligere stått på trykk i Vårt Land.
Slutter meg helt og holdent til det som er skrevet i artikkelen. Altfor ofte blir det anført at det ikke betyr noe hva den enkelte gjør. Det er da det er viktig å fremholde at det er summen av våre handlinger som har betydning, og at en innstilling som nevnt i sin konsekvens fører til at ingen gjør noe får å minimere sitt økologiske fotavtrykk. Om ikke politikerne gjør nok, kan det ha sammenheng med at folk ikke i handling viser at de er opptatt av klimaendringene. Det er vanskelig å tro at politikere vil gå inn for tiltak som vil medføre endringer i form av lavere forbruk, hvis de ikke har rimelig sikkerhet for at politikken på dette punkt vil oppnå nødvendig tilslutning.
Det personlige ansvar skriver Gunnar Kvåle mye klokt om.
Jeg har lest det du har skrevet flere ganger Gunnar og jeg har sans for budskapet.
Hva kan så mitt personlige ansvar som klimaforkjemper være?
Dette spørsmålet bør vi vel stille oss alle sammen. Tar jeg toget? Betaler jeg klimakvoter når leg MÅ ta fly? Hvordan viser jeg i praksis at jeg er solidarisk med de som mindre har?
Deltar jeg i debatten for de svake?
Støtter jeg for eksempel Syria-flyktningene eller støtter jeg vår regjerings iver i å deportere dem uten realitetsbehandling av deres søknader om opphold som enkelte mener er brudd på internasjonale konvensjoner?
Godt innlegg Kvåle, jeg trenger å bli stilt spørsmål om det er avstand på det jeg prediker og det jeg gjør. Jeg tror det er flere enn meg som trenger det.
Å ta personlig ansvar kan, for en som er opptatt av klimaet, innebære å bruke bilen bare når det er strengt nødvendig, eventuelt selge den hvis man bor i et område med godt utbygget kollektivtransport, begrense bruken av fly, innføre en kjøttfri middag i uken, i det hele tatt være klimabevisst i sine valg. Eksempelvis har Framtiden i våre hender flere ideer om dette. Når det gjelder å være solidarisk med dem som har lite, kan man som fast giver støtte humanitære organisasjoner.
Takker for disse fine kommentarene som jeg først nå ble oppmerksom på. Ja, vi trenger alle å bli stilt spørsmål om det er avstand på det vi prediker og det vi gjør. Samtidig som vi dessverre vel må innse at det er for få som gjør dette til at det vil sikre en forsvarlig klimautvikling. Derfor må vi parallelt jobbe for de strukturelle samfunnsendringene som er nødvendige. Og for at vi skal bevare troverdighet, må det ikke være stor avstand mellom liv og lære!