FN feirer 70 år i år, og mange av de store problemene vi har kan bare løses av stater i samarbeid, skriver Ragnar Steinstad i en kronikk i Telemarksavisa. Han er med i rådet for FN-sambandet Sør og aktiv i Besteforeldrenes klimaaksjon i Grenland. – Men folk lever og bor lokalt og det er der mange av problemene likevel må løses. Selv om de er globale. Siden de første klimaavtalene på 1990-tallet har utslippene i Norge og mange andre land økt og ikke blitt redusert. Slik kan det ikke fortsette. Alle må gjøre sin del av jobben. Alle verdens stater må forplikte seg til tallfesta utslippsmål, som må følges opp med sanksjoner hvis de ikke blir gjennomført.
Dypt bekymret
Det kjennes litt rart at Kåre Willoch og jeg er blitt medlemmer av samme forening, «Besteforeldrenes klimaaksjon». Men vi har noe veldig viktig til felles, det at vi er dypt bekymra for våre barns og barnebarns framtid.
PÅ 70-TALLET husker jeg at vi sang ei vise om at «når sjefens hatt blei svart, så fikk vi en miljødebatt». Men når vi ser hvor vanskelig det er å få til nødvendige kutt i klimagasser, så tror jeg at hatten til de rike bare har blitt grå.
Vi har menneskeskapte klimaendringer. De kan fort bli verre. Konsekvensene blir alvorlige for både fattig og rik. Men fattige mennesker og land vil rammes hardest.
FNs klimapanel, IPPC, som er konservative og forsiktige, har lagt fram mange rapporter siden først på 90-tallet, og vi blir mer og mer klar over alvoret.
Vi snakker ikke lenger om vi får en menneskeskapt klimaendring, men hvor mye og hvor raskt vi kan tilpasse oss. Men det er reduksjon av klimagasser som må til for å unngå de verste framtidsscenarioene.
Fattige rammes
Skal vi kreve noe av andre, må vi ha noe å gi. Og det er ingen tvil om at de industrialiserte landa, som vi er en del av, har et spesielt ansvar for å kutte utslipp. Og utslippene i Norge og i den industrialiserte verden er pr. person mye høyere enn hva de er i fattige land. Den globale oppvarmingen er et resultat av de historisk oppsamlede utslippene av drivhusgasser fra USA og Europa.
Men vi får ingen løsning av problemet uten at land som Kina, India og Brasil reduserer sine utslipp i dagens verden.
I 2013 og 2014 kom det tre ulike rapporter fra IPPC, som er sammenfatta slik: Hvordan er det? Klimaet har endret seg allerede, og det blir stadig varmere. Vi står i fare for å få klimaendringer som ikke går an å reversere. Graden av oppvarming kommer an på våre tiltak. Hvem og hvordan kommer det til å ramme? Naturmangfoldet er sterkt trua. Allerede sårbare samfunn og de fattigste rammes hardest. Risiko for større økonomiske tap og hardere levevilkår. Større mangel på mat og vann. Større helseproblemer.
Rapporten vurderer risikoen for store klimaendringer opp mot spørsmålene: Kan vi holde togradsmålet? Hvordan gjør vi det? Hva vil det koste? Hva kan vi gjøre med forbruk, teknologi, politikk og økonomi? Hva kan enkeltmenneske gjøre? Hvordan kan vi samarbeide internasjonalt? Ifølge FNs klimapanel må de globale utslippene minst halveres innen 2050, og videre kuttes ned mot null i år 2100.
Vi burde kunne forestille oss et villere og våtere klima og mer tørke.
Vi kan bare leve i nuet, men vi må handle og planlegge for framtida.
Grenser for alt
NÅR JEG hører debatten om konsekvensene for klima på årets statsbudsjett så tenker jeg at vi bør slutte å lete etter liv på Mars, men ta vare på artene her hjemme.
De første rapportene og uforpliktende internasjonale avtalene om klima som kom først på 90-tallet. Siden har utslippene i Norge økt, og nå får vi høre at de vil øke fram mot 2020.
Vi leser i avisene om dieselbiler som slipper ut betydelig mer klimagasser enn andre biler. Men det er ingen som spør om hvorfor vi tillater at de selger slike biler? Regjeringa legger opp til tiltak de håper vil virke positivt, men få tiltak som vil redusere klimagassutslippene direkte. Vi burde bli enige om at individets frihet ikke skal være en frihet til å ødelegge framtida for våre barn og deler av livet på jorda.
Vi har i verden i dag ei klimakrise som henger sammen med miljøkrise og som har sin bakgrunn i 150 års moderne industriproduksjon og vekst. Denne veksten og industriproduksjon har gitt oss (ikke alle) et mye bedre liv.
Men alt har ei grense i en verden med begrensa ressurser og et økosystem som kan ødelegges av menneskelig aktivitet.
Ordet vekst har blitt et nesten gudegitt premiss for alt vi driver med.
Hvor havner veksten?
HVIS VI bygger vindmøller som kan gi strøm til én million mennesker, så sier vi at vi har redusert bruken av fossil energi til fordel for fornybar grønn energi.
Firmaer som bygger vindmøllene tjener penger og vi får arbeidsplasser og vekst. Men hva hvis veksten går til hytteoppkjørsler med varmekabler, større garasjer med kraftigere og dyrere biler o.l. ? All produksjon, transport, bygging krever ressurser og bruk av fossil energi.
Har vi noe garanti for at veksten går til de fattige, de uten penger, som trenger mer energi, eller at det fossile forbruket blir redusert? VI MÅ få et demokratisk økonomisk system som sørger for at grønn energi virkelig fører til bedre miljø, mindre utslipp av klimagasser, mer likhet og mindre fattigdom og at vi ikke «spiser opp» det vi har av ressurser.
Verdens stater må forplikte seg til tallfesta nasjonale utslippsgrenser, som må følges opp med sanksjoner hvis de ikke blir gjennomført.
Vi trenger en forpliktende internasjonal avtale, derfor er klimakonferansen i Paris bokstavelig talt livsviktig.
Fin artikkel av Ragnar Steinstad. Støtter hans synspunkter fullt ut. Det er bra at stadig flere dyktige personer skriver at klimakrisen krever endring i den økonomiske politikken. Det er viktig at vekst fjernes fra den økonomiske tenkning. Fortsettes veksttenkningen som nå vil det kreves ikke bare én jordklode, men 2 kloder. Derfor må økonomien reguleres og styres demokratisk. Store internasjonale konsern må splittes opp og stilles til ansvar for sine miljøødeleggelser. De må hindres i å begå nye ødeleggelser av natur og kultur i vekstøkningens navn. Våre politikere må vise mot stå i mot alle lobbyister som vil beholde vekst som eneste riktige vei.