En omlegging fra oljeøkonomien til en bærekraftig økonomi er en varig endring vi ikke kan vike unna, sa Anders Bjartnes da han presenterte sin nye bok forrige uke. Han la til at det først og fremst er de to store regjeringsbærende partiene han appellerer til; det er de som har mulighet og makt til proaktivt å endre Norge og unngå at vi bare driver med strømmen og går på en smell. – Alternativet til at verden handler nå, er at alvorlige klimaendringer slår til senere i hundreåret og rammer våre barn og barnebarn med brutal kraft. Det er dette vi må unngå, og det er denne frykten som er bakgrunnen for mitt engasjement i klimasaken.
Veddemål mot klimapolitikken
Det skjer mye positivt på klimapolitikkens område, mener Bjartnes. Særlig er det bra at koblingen til verdiskaping har blitt sterkere. Vi ser at klima og energiomstilling kommer stadig høyere på dagsordenen i næringslivet. Fornybar energi blir billigere uke for uke. I 2009, da København-toppmøtet ble holdt, var det bygd 23 GW solenergi i verden. Nå bygges dette på 4-5 måneder.
Samtidig er det lett å se for seg at Norge kan havne på feil side av historien, at vi holder fast i oljen for lenge, at vi kommer i dårlig internasjonalt selskap, at vi ikke klarer omstillingen i økonomien.
Alternativet er at vi får til en kursendring som innebærer at vi får til vekst i klimariktige sektorer av økonomien, slik at vi kompenserer for nedgangen i oljeinntektene som kommer uansett. Altfor mange beslutningstakere legger til grunn at klimapolitikken vil mislykkes, skriver Bjartnes i boka, som har den megetsigende undetittelen «– stans veddemålet mot klimapolitikken!»
Anders Bjartnes er redaktør i det innflytelsesrike nettmagasinet Energi og Klima.
Uholdbare forutsetninger
Boka presenterer noen eksempler som viser hvordan norske beslutningsstakere legger til grunn at det vil være sterk vekst i olje- og gassetterspørselen i tiårene fremover. Ola Borten Moes oljemelding fra 2011 er et sterkt eksempel på denne logikken, Børge Brende argumenterer på denne måten, Kjell Inge Røkke gjør det i brevet til aksjonærene sine, Rederiforbundet gjør det, og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk Olje og Gass er helt sikker på at etterspørselen etter olje og gass vil øke.
Men det som aldri kommer fram i disse prognosene, er at veksten de forventer forutsetter at klimapolitikken ikke lykkes. Det kan fort gå galt, også økonomisk. Beslutningen om å bygge ut kullgruvene på Svalbard, ble tatt med bakgrunn i forventninger om økt kulletterspørsel og høyere pris. Så ramlet kullprisene, Store Norske havnet i krise, og 1,2 milliarder kroner er tapt.
Strategiske beslutninger
Hvordan er det klokt av et land som Norge å opptre? Spør Bjartnes.
På den ene siden handler det om å unngå å ta beslutninger som vi vil angre på i en verden som skal holde seg under to graders oppvarming. I klartekst handler dette om å avstå fra en del investeringer i olje og gass.
På den andre siden handler det om å ta beslutninger og gjøre investeringer som forsterker muligheten for at verden faktisk lykkes i å holde togradersmålet.
Det absolutt viktigste er at vi tar i bruk den finansielle muskelen Oljefondet representerer. Nordvest-Europa ligger godt an til å kunne bli den første store CO2-frie regionen i verden, mener Bjartnes. Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia har alt å tjene på forsterket samarbeid.
Et spørsmål om lederskap
For Norge handler alt dette også om å skape mer konsistens i politikken. Etter vedtaket om å trekke Oljefondet ut av kull, ble Norge stemplet som en hyklerstat på lederplass i New York Times.
Vi kan ikke både være flinkest i den globale klimaklassen, og den mest aggressive jegeren etter arktiske oljeressurser.
Vi kan ikke både få netto nullutslipp på globalt nivå i 2050 og storstilt petroleumsaktivitet i Arktis.
Dette henger ikke sammen, understreket Bjartnes. Det handler om vår generasjons ansvar. Da snakker jeg om oss som er født rundt 1960, generasjonen som nå har maktposisjoner i politikk og næringsliv. Statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre er to eksempler. I næringslivet er det mange av omtrent samme årgang. Når vår generasjons ledere om 15 år blir spurt hva vi gjorde for å unngå klimakatastrofe, vil jeg at de skal kunne snu seg tilbake og si at beslutningene de tok fra rundt 2015 og fremover har bidratt betydelig til store og målbare endringer både i Norge og verden.
Det er kort tid. Omstillingen går for sakte, den går ikke for fort!
————————————————————
«Det grønne skiftet – stans Norges veddemål mot klimapolitikken» er utgitt av Frekk forlag:
http://www.frekkforlag.no/publikasjon/article/1351926