Det er grunn til optimisme, klimaproblemet kan løses og i det minste reduseres til et nivå det går an å leve med, sa leder i Besteforeldrenes klimaaksjon, Halfdan Wiik, på et bra besøkt møte arrangert av FN-sambandet i Skien i går kveld. Vi har den kunnskapen og kompetanse som behøves. Det er et spørsmål om kollektiv fornuft. Og om lederskap. Men mange av politikerne våre mangler mot og fantasi til å bryte med vanetanker og særinteresser. Det må vi hjelpe dem med! Det viktigste hver enkelt av oss nå kan gjøre er å bidra til å bygge en bred folkelig bevegelse. Det er slik den politiske kursen er blitt endra før, etter press nedenfra.
Framtida er åpen
Wiik fikk ordet etter at klimatolog Inger Hanssen Bauer først hadde lagt fram kunnskapsstatusen og vist hvor mye som skal til for å holde målet om å begrense den globale oppvarming til to grader, og stoppe det som framstår som en ubønnhørlig «skitt la gå»-utvikling mot mer flom og tørke, dårligere matvaresikkerhet og stigende havnivå.
Men framtida er prinsipielt åpen, sa Wiik, og siterte den irske forfatteren Samuel Becket: «What do I know of man’s destiny? I could tell you more about radishes.» Vi mennesker har det reddiken ikke har: en fri vilje. Vi behøver ikke å være passive tilskuere til det som skjer. Vi skaper betingelsene for våre egne liv.
Sjøl er jeg gammel nok til å ha vært med på flere store bevegelser som har endra samfunnet vårt. Gjennom min far var jeg med på atomvåpenprotestene på 1950- og 60-tallet. Som ung mann var jeg aktiv i Folkebevegelsen mot EEC, som seira så det suste ved den dramatiske folkeavstemninga i 1972, mot alle odds. Gjennom kona mi deltok jeg i kvinnebevegelsen. Og hele mitt voksne liv har jeg vært aktiv i miljøbevegelsen, som har endra så mye av vår måte å tenke på.
Grunn til optimisme
Pessimismen, og dens stygge fetter kynismen, er det billigste av alt, sa Wiik. Han tok tilhørerne med tilbake til 1983, da Tempoutvalget ledet av sentralbanksjef Hermod Skånland, la fram sin utredning om det framtidige omfang av petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Og hva vi skulle gjøre med alle pengene. Dét ble starten på Oljefondet og den nasjonale enighet om en langsiktig forvaltning av verdiene.
Alle, selv FrP, er med på denne tankegangen. Så vi må bare slutte å dyrke myten om at politikere nærmest er dømt til å tenke kortsiktig, selv om det dessverre skjer litt for ofte. Det er simpel politikerforakt. Og folkeforakt. Den kollektive fornuft og moral bak Oljefondet fortjener beundring og er ikke veldig forskjellig fra den vi trenger i dag når vi skal forvalte mer enn pengene til beste for våre etterkommere.
Dessuten skjer det så mye som peker i riktig retning nå: Vi har fått en mer opplyst debatt. Ingen bryr seg lenger om klimafornekterne. Den teknologiske utviklingen er lovende, deler av næringslivet er i ferd med å nyorientere seg. En voksende og mangfoldig internasjonal folkebevegelse er kanskje det som vil bety aller mest. Da får vi fram følelsene. Da kommer hjertet med i kampen! Da begynner det å skje noe i samfunnet og mellom menneskene.
«Der kommer intet inn i intellektet, som ikke ført har vært innom følelsene», sier Sigrid Undset. Wiik siterte også Piet Hein – om den naiviteten og den optimismen som gjør livet verd å leve: «Det er naivt at tro / at dette liv / kan leves hvis man ikke / er naiv.»
Et nytt ungdomsopprør?
Halfdan Wiik avsluttet med å etterlyse kraftigere protester fra dagens unge. Hvordan kan de finne seg i at den eldre generasjon, mot bedre vitende, i 25-30 år har ignorert de stadig tydeligere advarslene fra klimaforskningen? Vi burde være godt i gang med å løse problemene. I stedet har vi skjøvet dem foran oss og latt dem få lov å bli større.
I det siste har det vært mye snakk om ExxonMobil som skal ha underslått kunnskapen og skadevirkningene av fossilt brensel i flere tiår. Men da må vi huske at våre politikere har visst om klimaproblemet like lenge. Velgerne i min generasjon har ikke straffet dem for det. Exxons oppgave er tross alt noe så snevert som å tjene penger til aksjeeierne. Politikernes jobb er å vise lederskap og beskytte rettighetene til liv og helse for de unge og ufødte, de forsvarsløse og naturen.
Dette var et møte med mye fakta om klimautviklingen og hvordan menneskenes aktivitet kan forandre den. Hvilke ansvar vi alle har for å handle til det beste for klima, for menneskene og livet på jorda, nå og i framtida. Vi kan, og bør velge bedre løsninger enn vi har gjort til nå. Takk til begge foredragsholderne, vi ble inspirert til å stå på videre, og håper på ansvarsfulle, bindende internasjonale avtaler i Paris.