Ut av kull godt nytt, men ikke godt nok

Begeistringa har vært stor etter Stortingets beslutning om å trekke Oljefondet ut av kullinvesteringer. Mange tror det er begynnelsen på en utvikling bort fra en økonomi bygd på fossile ressurser. Tidligere leder av kampanjen Klimavalg 2013, Svein Tveitdal, er enig i denne vurderingen, men ber oss samtidig om å ta det han kaller «miljøinnpakningen» med en klype salt. – Beslutningen vil bidra til ytterligere prisfall på kull, stenging av gamle kullkraftverk og vegring for oppstart av nye. Alt i alt er dette godt nytt for klodens klima. Men det passer også godt inn i strategien til norske politikere om å utvide markedene for olje og gass.

Viktig beslutning, men ingen kursendring
Svein Tveitdal har arbeidet med klimaspørsmål i flere tiår, og har bred erfaring både fra internasjonalt arbeid og med politisk og praktisk innsats for å redusere norske klimautslipp. Kampanjen for å få offentlige og private fond til å trekke seg unna fossile investeringer er det viktigste som har skjedd siste året, sier han. – Det norske oljefondet er verdens største velferdsfond og en av de ti største investorene i den globale kullindustrien. Beslutningen som et enstemmig storting står bak vil berøre investeringer for 60-70 milliarder kroner. Det er en stor inspirasjon for den internasjonale «divestment»-bevegelsen, og vil trolig skape en bølge som andre investorer vil følge.

Er du overrasket over at et samlet Storting står bak dette vedtaket?
– Nei, jeg er vel ikke det, egentlig. Beslutningen er i hovedsak økonomisk motivert. Det skal ikke særlig avanserte analyser til for å forstå at investeringer i kull nå innebærer svært høy risiko. Kullgruveselskapene taper penger og er de som i første rekke trues av det grønne skiftet som vokser fram gjennom en stadig mer konkurransedyktig fornybarindustri, internasjonale klimaforhandlinger og den globale miljøbevegelsen.

Betyr beslutningen en kursendring i norsk klimapolitikk?
– Dette er mer sammensatt. Problemer for kullindustrien vil på kort sikt gi bedre vilkår for olje og gass. Derfor ser vi også at olje- og gassindustrien nå vender sine tidligere allierte i kullindustrien ryggen. I forrige uke skrev seks europeiske olje- og gasselskaper inklusive Statoil brev til sjefen for FNs klimakonvensjon Cristina Figueres der de argumenterte for innføring av en global pris på CO₂-utslipp, og lanserte gass som den store løsningen på den globale klimakrisa. Å trekke oljefondet ut av kull støtter denne strategien.

Så du tror ikke helt på miljøinnpakninga til Stortingets vedtak?
– Dersom klimahensyn hadde vært hovedbegrunnelsen måtte vedtaket omfattet all fossilindustri. Den norske olje- og gasspolitikken fortsetter å stå i skarp kontrast til globale klimamål om å begrense den globale oppvarmingen til to grader. Skal dette kunne oppnås må betydelige deler av nåværende olje- og gassreserver forbli i bakken. Retorisk støtter regjeringen togradersmålet, men politikken som føres innebærer full utnyttelse av alle kommersielle reserver, åpning av nye leteområder, boring mot iskanten, involvering i tjæresand og til og med kulldrift på Svalbard.

– Om andre følger dette eksempelet får vi en oppvarming på fire grader eller mer. Jeg er likevel nokså sikker på at den økonomiske nedgangen vi nå ser i kullindustrien, i neste omgang vil nå olje- og gass. Da trengs en langt mer ambisiøs omstillingspolitikk enn den som føres i dag. Det er nødvendig både for klodens klima og en bærekraftig norsk økonomi basert på fornybare kilder.