Professor emeritus Sigbjørn Grønås er 75 år, har seks barnebarn og bor i Os sør for Bergen. Som meteorolog og forsker har han siden tidlig på 1990-tallet arbeidet med formidling av den vitenskapelige bakgrunnen for global oppvarming. Han deltar ivrig i debatten, med avisartikler og faglige foredrag, og har fra første stund stilt opp for og vært aktiv i Besteforeldrenes klimaaksjon.
Stø kurs i feil retning
Vi trenger forskning og forskningsbasert folkeopplysning, sier han. Men det er ikke nok. Det personlige og politiske må med. For meg dreier dette seg også om min kristne tro og respekt for skaperverket. Vi er ikke satt inn i verden for å utnytte, men for å dyrke og forvalte, i takknemlighet.
Det kan høres ut som om politikerne tar klimaproblemet på alvor, når de snakker om det. Men de har ikke fått det inn i hjertet, og er ikke tilstrekkelig bekymret, sier Sigbjørn. Han er redd for at de fleste av dem tror at Norge er på rett vei og følger togradersmålet. Det er et stort selvbedrag i så fall. Vårt nåværende utslippsnivå og de beskjedne ambisjonene vi har for utslippskutt, betyr i virkeligheten stø kurs mot minst fire grader global oppvarming.
– Jeg kjenner meg som et vitne som må fortelle hva vi som forskere vet, uten omsvøp. Hvis vi fortsetter å tømme alle kjente kilder for fossilt drivstoff, tar i bruk nye kilder som tjæresand og skifergass, og stadig leter etter nye forekomster, er store klimakatastrofer en sikker konsekvens. Havnivået kan stige flere meter i løpet av hundre år, det har skjedd tidligere i klimahistorien.
– At vi som besteforeldre protesterer høglydt, på vegne av våre uskyldige barnebarn og deres barn og barnebarn, er helt nødvendig. Det er jo så urettferdig som det kan bli, at de skal betale prisen for at vi ikke bryr oss om all den gode kunnskapen vi har. Se bare nå, hvordan norske myndigheter nærmest fryder seg over at Arktis smelter og iskanten flytter seg nordover, slik at de kan pumpe opp enda mer olje. Det er jo grotesk.
Kristentro og livsverdier
Som pensjonist har Sigbjørn Grønås valgt å engasjere seg sterkere også i kirkelig sammenheng. Kristentroen omfatter alle sider ved livet, sier han. Den gir mening i hverdagen og håp og framtid for vår jord. Dette håpet har et navn: Jesus Kristus. Mens vi venter på fullbyrdelsen av hans rike, er vi forpliktet til å gjøre Guds vilje, som blant annet består i å verne jorda og kjempe mot mammons makt.
Men undersøkelser viser jo at kristne mennesker, og vi eldre, klimaforurenser like mye som alle andre.
– Det forundrer meg ikke. Presset er stort, forbruk er i vår tid gjort til høyeste dyd, og alle kan dessverre lett bli et bytte. Jeg tenker ofte på den enorme kontrast til livet i min barndom. Jeg vokste opp med mor, søsken, bestemor og tante. Ingen av de voksne tjente penger, likevel levde vi et godt liv, i «gudsfrykt og nøysomhet». Jeg tror vi har mye å lære av dem.
Grønås’ 500 siders lærebok er skrevet for folk uten naturvitenskapelig bakgrunn.
Kunnskap er nødvendig
For et par år siden ble Sigbjørn rammet av kreftsjukdom, og måtte holde seg i ro hjemme. Tida benyttet han til å gjøre noe han lenge hadde tenkt på – å sammenfatte sin viten om klima i en lærebok, skrevet for folk uten spesielle forkunnskaper innen naturvitenskap.
– Jeg har tatt med bakgrunnsstoff innen meteorologi, oseanografi og hydrologi. I tillegg skriver jeg litt om klimamodeller. Klimahistorien står sentralt, og jeg ser på hvordan klimaet kan endres. Det ble til slutt 500 sider, utgitt av Universitetet i Bergen. Heldigvis er det ingen som trenger å lese alt.
Men har vi ikke kunnskap nok?
– Både ja og nei. I en viss forstand visste vi nok allerede for 25 år siden – til å handle. Vi burde ha vært på god vei til å løse klimaproblemet. På den annen side kan vi aldri få nok kunnskap, og det er utrolig viktig at flere blir rustet til å stå imot desinformasjonsarbeidet som drives fra mange hold. Da tenker jeg ikke bare på de rene klimafornekterne, men på alle dem som vil berolige ved å innbille oss at tingene er under kontroll. Sannheten er at jo mer vi vet om klimasystemet, desto bedre skjønner vi at vi har kort tid på oss.
Likevel insisterer du på å være optimist?
– Optimist eller pessimist, det der er faktisk litt irrelevant for meg. Hver dag har nok med sin egen plage. som det står i Skriften. Jeg prøver vel heller å være mottakelig for de gleder livet gir, det som feilaktig kalles små gleder. De er mange fra mennesker vi møter, ikke minst barn, og de er mange i naturen. Så jeg synger Blix sin morgensalme der det står: «Sjå, Han gjer på ny det under: kallar fram or mørkret ljos!»
Sigbjørn med appell ved klimamarsj i Bergen sept. 2014