FNs siste synteserapport om klima slår ettertrykkelig fast at utviklingen peker mot en meget farlig global oppvarming hvis ikke utslippene raskt reduseres. Konsekvensene vil bli økende ekstremvær og stigende havnivå. Rent vann kan bli mangelvare flere steder i verden, matproduksjonen blir vanskeligere, og vi kan forvente mer sykdom og sult. Den eneste løsning er reduksjon i produksjonen av kull, olje og gass, skriver klimaskribenten Gunnar Kvåle i en kronikk i Dagsavisen 12. januar. Rettigheter til utvinning av fossilt brensel må reguleres globalt. Dette må bli et folkekrav foran klimatoppmøtet i Paris i desember, mener han.
Utviklingen går gal vei
FNs klimasjef, Christiana Figueres, har i mange år ment at en temperaturstigning på mer enn 1,5 grad ikke bør aksepteres: «If we are not headed to 1.5 C we are in big, big trouble» (The Guardian, 1. Juni 2011). Verdensbanken viser i en fersk rapport at historiske utslipp alt nå har låst oss til en oppvarming på dette nivået. Banken tegner et meget uhyggelig bilde av konsekvensene hvis dagens utvikling mot 3 – 4 graders oppvarming ikke blir stoppet. Bankens direktør, Jim Yong Kim, skriver: «Det er mitt håp at denne rapporten skremmer oss til handling».
Det er overraskende at ikke flere som kjenner fakta omkring klimasituasjonen, forstår at forhandlingene i FN-regi, slik de til nå har vært organisert, ikke vil føre til målet. Etter 20 år med forhandlinger, øker utslippene fortsatt med to-tre prosent årlig i en tid da nedgang på over fem prosent hvert år er nødvendig for å nå aksepterte klimamål. Sjansen synes nærmest mikroskopisk for at forhandlinger med fokus på langsiktige og uforpliktende utslippsmål, nå vil gi et nødvendig resultat. Ved klimaforhandlingene i Lima i november ble det ikke oppnådd enighet om stort annet enn at alle land, før møtet i Paris høsten 2015, skal legge fram sine klimamålsetninger. Paris-avtalen vil trolig ikke bli juridisk bindende og skal i beste fall skal gjelde fra 2020.
Politikerne må styre
Det haster derfor med å få på plass en ny strategi som med større sannsynlighet gir resultater som monner. FNs klimapanel har vist at mindre enn 270 milliarder tonn (Gt) karbon kan slippes ut i atmosfæren om vi fortsatt skal kunne ha en rimelig sjanse for å unngå de svært alvorlige skadene som en global oppvarming på mer enn to grader vil føre til. Fossilindustrien planlegger likevel å utvinne om lag fire-fem ganger så mye som svarende til dette såkalte «karbonbudsjettet» for togradersmålet.
Derfor, uten en sterk politisk styring av oljeindustrien er det svært tvilsomt om uakseptable klimaskader kan unngås. En logisk konsekvens blir å innføres begrensninger i oljeselskapenes rett til utvinning. Det eneste forsvarlige vil være at det internasjonale samfunnet beslutter at global produksjon av fossile brennstoff maksimalt kan svare til karbonbudsjettet for togradersmålet, en mengde som med dagens utvikling vil være oppbrukt på rundt 20 år. Så lenge selskapene fritt kan produsere så mye kull, olje og gass som de ønsker, er det lite som tyder på at de vil redusere sin produksjon før atskillig mer en karbonbudsjettet for en forsvarlig klimautvikling er oppbrukt. Det er betegnende at også vårt eget selskap, Statoil, i sine framskrivninger «Energy Perspectives 2014», antar en global produksjon svarende til 3 – 4 graders global oppvarming uten å beskrive konsekvensene av et slikt scenario.
Produksjonskvoter
Fokus i klimaforhandlingene bør derfor endres fra frivillige utslippsmål til politiske krav om nødvendige produksjonsbegrensninger. Forhandlingene bør ha som siktemål å fastsette hvor mye av det totale karbonbudsjettet hvert enkelte selskap og land kan produsere. En global kvoteordning for maksimal produksjon kan gi grunnlag for et «cap and trade» system for omsetning av produksjonskvoter til erstatning dagens mislykkede «cap and trade» systemer for utslippskvoter. Den kjente kommentatoren i The Guardian, George Monbiot, har også pekt på behovet for en slik strategi: «Den åpenbare løsningen, ja, den eneste virkelige og varige løsningen, er å bestemme at det meste av de fossile reservene må bli værende i bakken».
Tida er overmoden
Vi trenger en nullvisjon for klimagassutslipp. Bård Lahn, tidligere leder av Natur og Ungdom og klimarådgiver i Naturvernforbundet, foreslo nylig dette i en artikkel i nett-tidsskriftet Energi og Klima: «Klimaendringene har trolig allerede farlige og uoverskuelige effekter, og vi bør derfor så langt som mulig unngå enhver videre temperaturstigning».
Det kan virke som våre ledende politikere også mener dette. Erna Solberg sa det slik i sin nyttårstale: «2015 blir et viktig år for klimaet. Det haster med å komme i gang. Vi må omstille oss, og tilpasse oss det jordkloden tåler av karbonutslipp. Den største trusselen for den norske samfunnsmodellen er at vi ikke klarer å omstille i tide.» Jonas Gahre Støre uttrykte seg slik da han ble valgt til leder på det ekstraordinære landsmøte i Arbeiderpartiet 14. juni 2014: «Vi er den første generasjonen som til fulle ser og erfarer virkningene av klimaendringene. Kanskje er vi den siste generasjonen som kan gjøre noe med det. Veksten skal ikke få ødelegge klimaet. Klima kan ikke forstås som en sak, klima er en ramme rundt alle saker (…) Bli med! Bli med på å bygge nullutslippssamfunnet Norge. Vi har omstillingsevne og penger på bok.»
Tiden er overmoden for å omsette disse visjonene i praksis. Det er en politisk oppgave å sørge for at oljeselskapene ikke fortsetter sin produksjon på et nivå som vi vet vil ødelegge kloden.
(Først trykt i Dagsavisen 12. januar 2015)
Dette er en viktig diskusjon. Klimapanelet har fulgt cap and trade-strategien de siste 20 åra. Det er ikke sikkert at den strategien er den beste. Det var vel egentlig Chevron som var en av arkitektene bak.
En annen strategi kan være å utnytte de lave oljeprisene. James Hansen, en av verdens mest anerkjente klimaforskere, mener at dette er «a golden opportunity». Han foreslår noe slikt som at hvis EU, Norge og noen flere land mener noe med retorikken i internasjonale fora, kan man vedta en karbonavgift på f.eks. 100 dollar per tonn CO2 ved innførsel. Inntektene distribueres så elektronisk (til bankkontoer eller debetkort) til alle lovlige innbyggere. Deretter økes avgiften med USD 10 / tonn per år, slik at folk og entreprenører får tid til å gjøre endringer og investeringer. Vi vil dermed bevege oss mot karbon-fri energi og økende energieffektivitet. En slik avgift ville innebære at prisen på fossil energi ville gå tilbake til prisnivået vi hadde for et halvt år siden. En prisøkning vil uansett sannsynligvis komme om noen måneder. Her er det mer spørsmål om disse pengene vil havne i innbyggernes lommer eller i fossil-bransjens lommer. Vi ville i så fall bruke markedsmekanismer i stedet for endeløse forhandlinger.
Karbonavgift til fordeling – enkelt og genialt!
Takk Sven Åke for viktig kommentar!
Jeg er enig med deg i at systemet James Hansen har foreslått «Fee and dividend» eller på norsk «Karbonavgift til fordeling» kunne vært innført uten store problemer, og at det nå, ved lav oljepris, skulle ligge godt til rette for dette. Naturvernforbundet støtter forslaget, se: http://www.bt.no/meninger/kronikk/En-klimalosning-for-folk-flest-3123655.html. Også økonomer er begeistret for systemet, se innlegg av professor Gunnar Eskeland ved NHH om dette i DN med overskrift «En avgift til folket» se http://paraplyen.nhh.no/paraplyen/arkiv/2014/februar/en-avgift-/ der han bl.a. skriver:
«Forslaget har appell fordi det kan gjøre klimapolitikk mulig i enkeltland der det ellers er vanskelig. Folket påtar seg kostnader ved en mekanisme som skaper inntekter, og ber om pengene tilbake rustfritt og umiddelbart, mer direkte enn i det såkalte pensjonsfondet.
Handel mellom tilsluttede regioner lettes og andre land får automatisk insentiver til å slutte seg til. For Europa vil grepet være en snuoperasjon, siden det kan drepe kvotehandelssystemet. Kvotesystemet er bra, men kan godt erstattes av en avgift.
Motivet bak en slik erstatning kunne være å gjøre klimasamarbeid med USA mulig. Norge står tilstrekkelig langt fra kvotehandelssystemet til at vi kan være stubbebrytere i dette vanskelige terrenget. Gjør Norge det, kan USA og EU gjøre det også.
Jeg tror Hansens forslag er godt politisk håndverk. Debatten på et møte i regi av Hordaland Naturvernforbund, med Hansen tilstede virtuelt, forsterket oppfatningen. Kraftig.»
Jeg var med på møtet som Naturvernforbundet i Bergen arrangerte om saken. Både Venstre, SV og MDG var positive til forslaget, og som oppfølging av møtet er det startet en gruppe som prøver å få saken høyere på den politiske agenda.