Grunnlovens viktigste bestemmelse

Miljøparagrafen er den viktigste av alle paragrafer i Grunnloven, sa dekan Hans Petter Graver ved juridisk fakultet i Oslo, i velkomsttalen til de mer enn hundre som hadde funnet veien til konferanse 15 mai om § 110 b. To dager før ble den av Stortinget endret til 112, men med samme sterke innhold: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Uten dette kan de andre rettighetene bli lite verd, sa Graver. I verste fall kan vi få en utvikling som truer vår sivilisasjon.

Rettsak mot staten?
Konferansen var arrangert i samarbeid mellom juridisk fakultet og flere frivillige organisasjoner, blant dem Besteforeldrenes klimaaksjon. Den samlet jurister, medieforskere, filosofer, aktivister, forfattere og mange andre til samtaler og debatt. Flere av foredragsholderne mente mulighetene var gode for å bruke paragraf 112 til å tvinge fram en ny og mer ansvarlig klimapolitikk.

Slik jeg ser det, har Stortinget to valg framover. Enten gjøre Norge til en troverdig partner i arbeidet for å begrense global oppvarming, eller så vil staten bli saksøkt, sa professor dr juris Beate Sjåfjell, prosjektleder og ordstyrer for konferansen. Den vil i sin helhet bli lagt ut på YouTube, slik at det er mulig å velge og høre på de ulike foredrag, samtaler og debatter. Senere vil det også bli redigert til et eget bokprosjekt.

Bestemor i kamphumør!
I sin sluttappell tok Wenche Frogn Sellæg, tidligere miljøvernminister, nå aktivt medlem av Besteforeldreaksjonen, utgangspunkt i dagens første foredrag, som var ved lederen i Spire, Mari Gjengedal:

Dagen startet med en flott ungdom på vei inn i tiden, og slutter med en person som er på vei ut av den. Vi er begge tråder i livsveven vi har hørt om i dag. Vi har begge samme mål. Det gir grobunn for optimisme.

Jeg er bestemor for en gutt på syv og en jente på fire. Det er for deres, deres barn og barnebarns skyld jeg engasjerer meg i bevaring av naturens mangfold og i klimapolitikken. Jeg burde ha gjort det mer høylytt før – jeg har tross alt vært miljøvernminister. Forsto vi ikke alvoret den gang for 33 år siden? Vi var i ferd med å lære at gårsdagens handlinger påvirket framtiden på en måte vi knapt hadde forestilt oss. Vi nedla forbud mot freongass fordi den ødela ozonlaget. Men var det allerede for sent? Det var en ny og skremmende tanke. Vi snakket om sur nedbør med miljøvernministre fra en rekke land, dypt bekymret som vi var over forandringene vi så i våre skoger og fiskevann. Men den globale oppvarmingen hadde vi bare så vidt hørt om.

I dag møter vi alvoret. Det er ikke lenger tvil. Klimaendringene er menneskeskapt, og det er mennesket – vi – ung og gammel – som må handle. Nå. For våre barn og barnebarns barn.

Jeg var stortingsrepresentant i 1992 da grunnlovsparagraf 110 b ble vedtatt. Vi trodde den betød en forskjell – at hverdagspolitikken skulle måles mot grunnlovens verdier og gi retning til politiske beslutninger. Et direktiv så å si til alle framtidige storting. I disse dager feires Grunnloven med pomp og prakt rett utenfor våre vinduer her i Universitetets gamle festsal. Dere kan ikke ha unngått å se hele landets politiske maktelite marsjere festkledde oppover Karl Johans gate. Mens vi har brukt dagen til å diskutere hvilke rettigheter 110 b gir oss som borgere, hvilke plikter den pålegger de selvsamme politikere. Vi spør oss om hvor dypt har den nye miljøparagraf 112 og dens alvor sunket ned i dagens stortingsrepresentanter? Jeg har lyst til å sitere Piet Hein:

                     Hvis du i din hverdagsdont
                     snubler i din horisont,
                     vet du at ditt virke krever
                     en som er litt mindre snever.

Det er det vi krever av vår regjering og våre folkevalgte; at de løfter blikket fra hverdagens trivialiteter, at politikkens horisont favner slektene som kommer etter. Men la oss likevel ikke overse trivialitetene, enten de dukker fram i form av snøskutere, segway eller båtmotorer. Den samlede sum av de små steg i feil retning kan gi alvorlige konsekvenser.

«Vi har et ansvar for å overlate jordkloden til våre barn og barnebarn i minst like god stand som vi mottok den fra våre forgjengere. Vi har et forvalteransvar.» Ordene er ikke mine. Det var landets statsminister som uttalte dem for mindre enn en uke siden. Det varmet en bestemors hjerte. Men… Bestemor har blitt gammel. Hun har hørt det før. Bestemor har gått trett av ord.

«Det vi nå trenger er konkret handling og færre tonn CO₂ i atmosfæren», sa statsministeren og feide klimaskeptikerne av banen. Flott sagt. Men hun må ikke glemme at det er på handlingene, ikke ordene ettertiden vil felle sin dom.

Det er bare to dager siden Grunnlovens § 112 ble vedtatt i en overraskende skarp ordlyd: «Statens myndigheter skal….»  Alle som har vært i lovgivers situasjon som stortingsrepresentant, kjenner forskjellen på «bør» og «skal». Forskjellen mellom å være veiledende og forpliktende. Utallige debatter og politiske skillelinjer har oppstått forårsaket av den dyptgripende forskjell i realitet mellom disse to ordene. «Forstod et enstemmig Storting hva de vedtok?», ble det spurt her i dag. Det var et freidig spørsmål, men uansett svar så endrer det ikke realitetene i § 112: «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger». Det er med andre ord ikke alene en plikt til å iverksette tiltak, men tiltakene skal ha et slikt innhold, være av en slik art at deres gjennomføring sikrer naturens overlevelse. For uten den vil heller ikke vi overleve.

110 b ble ikke det vi trodde i 1992. Vi har hørt det sagt i dag at stortingene som kom etter glemte den. Nå er det opp til oss å bruke § 112 så aktivt at dagens og kommende storting ikke får anledning til å glemme den igjen.

Jeg hørte en gang en spennende forelesning med tittel: «Hvorfor kan en gerilja overvinne en hel hær?» Og svaret var: «Fordi de eier en indre glød for sitt felles oppdrag, for det de tror på.»  Vi gikk opp Karl Johan etter lunsjen i dag, akkompagnert av toner som kanskje bare få av dere opplevde betydningen av i frigjøringsdagene 1945: «Hvor hen du går i li og fjell …» Bak musikken kom flere hundre bunadkledde stortingsrepresentanter og tungt dekorerte ordførere fra hele landet. Da slo det meg med ett at det er vi som er geriljaen. Vi som har vært samlet i dette rommet nettopp i dag. Hæren marsjerer der ute. Men vi er ikke i krig med hverandre. Vi har bare ulik virkelighetsforståelse av hva det kreves av oss. Vi må fortsatt arbeide med vår egen selvforståelse som vi har lært i dag, være stolte av vårt oppdrag. Grunnlovens nye § 112 har gitt oss et våpen i hendene som vi ikke hadde for bare tre dager siden. Derfor avslutter jeg som jeg begynte med en forsiktig optimisme og i likhet med Beate Sjåfjell, med et formidabelt kamphumør.