Hvis verden fortsetter med å slippe ut like mye CO2 som nå, vil vi passere to grader oppvarming før 2060. Hvis alle land slapp ut like mye per innbygger som Norge, ville grensa bli nådd før 2040. Da har vi brukt opp karbonbudsjettet vårt på 1000 milliarder tonn, etter beregninger gjort av FNs klimapanel. Bruker vi mer enn dette, er risikoen stor for en farlig utvikling. Dermed gir klimapanelet sin tilslutning til de som har advart om at vi ikke kan brenne alle reservene av fossilt brensel, men må la store deler bli liggende i bakken. Spørsmålet er hvordan gjenværende karbonbudsjett skal fordeles, og hvilke følger det har for oss som oljenasjon.
Kort innføring i karbonbudsjett
Hans Martin Seip, professor i miljøkjemi
Et nytt begrep benyttes i den siste rapporten fra FNs klimapanel (IPCC): Det totale, akkumulerte utslipp av menneskeskapte klimagasser som ikke vil gi mer enn 2 graders temperaturstigning fra førindustriell temperatur, blir omtalt som det karbonbudsjettet vi har til rådighet. Verdien eller størrelsen på karbonbudsjett vil variere med hvilken sannsynlighet det er for at kravet vil oppfylles. Dersom sannsynligheten skal være mer enn 66 prosent, vil verdien være omtrent 1000 milliarder tonn karbon (GigatonnC , GtC), som svarer til 3670 GtCO2. Rapporten angir at vi allerede har sluppet ut mer enn halvparten av dette. Dersom vi tar hensyn til utslipp av andre klimagasser og partikler, blir utsiktene enda dystrere.
Detaljer om beregningene
Det har vist seg at opp til svært høye utslippsverdier er temperaturstigningen omtrent den samme for hvert GtCO2 vi tilfører atmosfæren. Det er derfor mulig å anslå hvor store totale utslipp som menneskene kan tillate seg for å begrense temperaturstigningen til en gitt verdi. Grensen på 2 grader over førindustriell temperatur er valgt fordi det regnes med at vi kan gå så høyt uten at det får katastrofale følger. Det svarer til omtrent 1,2 grader over dagens globale middeltemperatur.
IPCC angir at i perioden 1750 til 2011 var de totale menneskeskapte utslipp 2040 GtCO2, hvorav 1375 GtCO2 kom fra fossilt brensel og sementproduksjon. Det er altså igjen 1630 GtCO2 av budsjettet, noe som gir omtrent 45 år med dagens utslipp. Dersom utslippet per person i hele verden var som i Norge, får vi 27 år. Benytter vi forbruket per person i USA, er vi nede i 14 år, mens det indiske forbruk per person ville gi mer enn 100 år.
I tillegg til den viktigste drivhusgassen CO2, har vi imidlertid andre som blant annet metan og lystgass. Dessuten har partikler i atmosfæren stor betydning. De fleste partikler virker avkjølende, men sotpartikler har en oppvarmende effekt. Tar en hensyn til dette, anslår IPCC at CO2 utslippene vi kan tillate oss, blir enda lavere enn angitt over, omtrent 2900 GtCO2 istedenfor 3670 GtCO2. Følgelig er det bare 860 GtCO2 igjen. Anslaget er selvfølgelig temmelig usikkert, men antall år som er til rådighet, blir høyst sannsynlig mindre ved å ta hensyn til andre stoffer enn CO2.
Utslippscenarier
IPCC opererer med fire utslippsscenarier eller rettere grupper av utslippsscenarier. De representerer et spenn av mulig klimapolitikk i dette århundret, og betegnet RCP (Representative Concentration Pathways). Ett scenario baserer seg på kraftige utslippsreduksjoner, slik at CO2-utslippene begynner å avta allerede om noen få år, og faktisk blir negative mot slutten av århundret. To er omtalt som stabiliseringsscenarier der utslippene begynner å avta henholdsvis omkring 2050 og 2080. I det siste scenariet øker utslippene i hele århundret.
Tabellene nedenfor viser totalutslippene av CO2 for perioden 2012 – 2100 og forventet temperaturstigning ved midten og slutten av dette århundret i forhold til perioden 1986 – 2005. For å få stigningen beregnet fra førindustriell tid, må vi legge til omtrent 0,8 grader. Vi ser da at bortsett fra scenariet med de laveste utslipp (RCP2.6), er det svært liten sjanse for at temperaturstigningen skal holde seg under 2 grader.
Totalutslipp av CO2 (Gt) for perioden 2012 – 2100 for scenarier benyttet i IPCC beregninger.
Beregnet global temperaturstigning for midten og slutten av dette århundret i forhold til 1986 – 2005.
Konklusjon
Som IPCC påpeker, er det fortsatt betydelige usikkerheter knyttet til forståelsen av klimaendringer og klimamodellene. Dette fremgår blant annet av at klimafølsomheten, dvs. temperaturstigningen for en dobling av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren, angis å kunne være fra 1,5 grader til 4,5 grader. Spesielt er det virkninger av ulike type partikler og deres virkning på skyene, som volder bry. Også tilbakekoplinger knyttet til karbonsystemet, er for dårlig kjent. Det er imidlertid helt klart at det er nødvendig med drastiske tiltak for å redusere utslippene. Bare en mindre del av de fossile energireservene kan tas i bruk om det skal være forenlig med føre-var-prinsippet og en etisk forvaltning av klodens ressurser. For Norges vedkommende er det ikke nok å skryte av at vi bidrar til bevaring av regnskogen, et tiltak som har svært usikker klimagevinst. Tiltak innenlands kombinert med begrensing av oljeutvinningen, er nødvendig.