Finnes det realisme i en tro på at Høyre, med Frp i regjering, er i stand til å utvise den handlekraft som klimasituasjonen tilsier? spør Pål W. Lorentzen, styreleder i Norsk Klimastiftelse i en kronikk i Aftenposten. – De av oss som ikke tror på mirakler, ser to mulige utveier: 1. At Stortingets flertall presser regjeringen til handling. Det blir i så fall et paradoks: Vil Arbeiderpartiet i opposisjon være i stand til å presse fram tiltak Arbeiderpartiet selv avsto fra i regjering? 2. At folket setter politikerne under press. Norgeshistorien er brolagt med eksempler der folket har måttet ta affære når politikerne svikter. Sviket mot kommende generasjoner er allerede et faktum.
Ramsalt kritikk
I kronikken kommer Lorentzen med ramsalt kritikk av både forrige og nåværende statsminister. – Ingen har hatt bedre innsikt i klimautfordringene enn Jens Stoltenberg og hans rødgrønne regjering. Med to «grønne» partier i regjering, hadde Stoltenberg åtte kritisk viktige år til å innrette klima- og energipolitikken på en bærekraftig måte, med en nødvendig og gradvis nedtrapping av oljevirksomheten. Det skjedde ikke. For Stoltenberg har vår olje- og energipolitikk vært et ikke-tema i klimasammenheng.
– Det samme gjelder Oljefondets investeringer i sterkt forurensende virksomhet (kull og olje). Konsekvensene av disse forsømmelsene er vanskelig å fastslå, men ettertidens dom over Stoltenbergs regjering kan bli meget hard.
– Hva med Erna Solbergs blåblå regjering? Ifølge regjeringsplattformen er klimatiltak ikke et prioritert område. På Zero-konferansen primo november hadde Erna Solberg en gyllen anledning til å tydeliggjøre Regjeringens politikk. Det gjorde hun ikke. Hennes innlegg avslørte manglende forståelse og interesse for temaet – et inntrykk vi for øvrig også sitter igjen med fra hennes tidligere uttalelser og innlegg. Ingen analyse som ga noe i nærheten av et realistisk virkelighetsbilde – og selvsagt heller ingen respons på de andre innlederes påvisning av at «endringene skjer nedenfra». Intet om norsk olje- og gasspolitikk i et klimaperspektiv. Heller ikke om Oljefondets sentrale rolle for «det grønne skiftet».