CCS forlenger oljealderen

Peter M. Haugan vet mer enn de fleste om CO₂-lagring, og synes lite om debatten etter at Mongstad-prosjektet er nedlagt. – Det verste er at så mange av reaksjonene fokuserer på dårlig prosjektstyring og pengebruk, men fastholder at de tror på CO₂-lagring som viktig tiltak. Dermed opprettholdes illusjonen om at vi kan fortsette med fossil energi. Da jeg startet med dette for over 20 år siden, var fornybar energi en fjern drøm, og CCS så ut til å kunne bli en bro til en fornybar fremtid. Siden den gang har mye skjedd, vind og sol har hatt en årlig vekst på 30 %, og ligger langt foran. CO₂-lagring kan i beste fall bli et musepiss i havet om 10 år.

Fra olje til klimaforskning
Peter M. Haugan er professor i oseanografi ved Universitet i Bergen. Han startet ut som petroleumsforsker ved Norsk Hydros forskningssenter i 1983, og var blant annet med på studier av hvordan man skulle få mer ut av Ekofisk som da var begynt å produsere vann, ikke olje. Deretter jobbet han med simulering av Troll-feltet der Norsk Hydro som nykommer i oljebransjen klarte å overbevise Shell og andre om at den tynne olje-sonen kunne produseres før gassen. Det var det virkelige oljeeventyret med ny norsk teknologi opp i verdensledelsen, sier han.

Han hoppet av oljeindustrien til polar- og klimaforskning, og var blant de første som for alvor kom i gang med forskning på CO₂-lagring fra 1991. I 2002 var han med på å starte Bjerknessenteret for klimaforskning. – De siste 5 årene har jeg dreid forskning og annen innsats mer og mer over mot fornybar energi. Mitt engasjement startet for alvor etter Stoltenbergs nyttårstale og Nobels fredspris til Al Gore og FNs klimapanel. Som hovedforfatter på klimapanelets spesialrapport om CO₂-lagring var jeg med i Oslo Rådhus under prisutdelingen. Det jeg opplevde av statlig propaganda for å fremme illusjoner om CO₂-lagring på denne tiden, var en alvorlig vekker. Jeg fant ut at jeg med min bakgrunn hadde et særlig ansvar for å si fra om det manglende faglige fundamentet for CO₂-lagring som viktig klimaløsning. Siden oppdaget jeg at det finnes flere slike avlats-tiltak som bremser, heller enn fremmer energiomstilling.

Lagring største problemet
Du har vært skeptisk til månelandingsprosjektet siden starten i 2006. Hvorfor?
 – For det første la prosjektet hovedvekten og nesten alle midlene inn i det som skulle skje inne på industriområdet på Mongstad. Det mest kritiske med CO₂-fjerning er ikke fangst-delen, men det å finne verifiserbare lagringsplasser for de store mengdene CO₂ det er snakk om. Fangstproblemet er dessuten spesifikt for hvert enkelt anlegg, kullkraft, gasskraft av forskjellige typer, annen industri. Hvis det noensinne ble en fornuftig pris å betale for å slippe ut CO₂, ville slik teknologi kunne utvikles av kommersielle aktører. Det var jo langt på vei allerede gjort før månelandingen ble annonsert.

Det underkommuniserte problemet er altså lagringen av karbonet, etter at det er fanget?
 – Det er riktig. Hvis man ikke har teknologi for å detaljundersøke hvert eneste lagringssted 1000m eller mer underhavbunnen, og heller ikke kan garantere at det ikke kommer store jordskjelv eller skjer annet som skaper sprekker og lekkasjer de neste par tusen år, hvordan skal man da forsvare å pumpe inn CO₂? Dette er en helt annen problemstilling enn den som petroleumsteknologer vanligvis står overfor når de skal operere et olje- og gassfelt med en levetid på 20-50 år. Da kan man ikke bruke den samme kunnskapen og de samme verktøyene og regne med at man kan ekstrapolere inn i fremtiden. Problemene med CO₂-injeksjon på Snøhvit i Barentshavet der det som opprinnelige var tenkt som lagringsreservoar, måtte oppgis fordi det var for tett, og der CO₂ nå truer med å spre seg til naturgassbrønnene, er en type problem som kan løses. Men slikt koster, og lignende problemer vil det være mange steder. Oppsprekking på grunn av injeksjon har også skjedd i Nordsjøen. Det kan håndteres til en kostnad i løpet av et prosjekts levetid, men staten blir sittende med ansvaret for all fremtid deretter.

Mot slutten på fossilæraen
Til tross for tilbakeslag blir CCS framstilt som uomgjengelig nødvendig for å kunne løse klimaproblemene. Hva sier du til påstanden?
 – Det verste med CCS-politikken er at illusjonen om at teknologien en gang skal bli signifikant, bidrar til å forlenge fossiltiden. Det er selvsagt også det som er hovedgrunnen til at fossillandet Norge satser så mye på dette. I likhet med bevaring av tropisk regnskog og kvotehandel, er dette en «løsning» som ligger fjernt fra folks hverdag, og bidrar til å sløve oss alle ved at det oppfattes som det kan komme i stedet for energiomstilling av samfunnet.

Og hva er alternativet slik du ser det?
 – Energieffektivisering og fornybar energi. Bare en tredjedel av verdens totale forbruk av primærenergi når frem til energitjenester som transport, lys og varme. Det ligger et formidabelt potensiale i bedre bruk av de energiressursene vi rår over, men dessverre er det ingen sterke maktfaktorer eller lobbyister som taler energieffektiviseringens sak. Fornybar energi, primært sol og vind, har nå økt så raskt så lenge at de begynner å ta betydelige prosentandeler av energiforsyningen i foregangsland. Hvis vi kombinerer med effektivisering, vil fornybar energi kunne erstatte fossil etter hvert som den fases ut. Målet må være at fossilt brensel bare brukes i liten skala bl.a. til matlaging i u-land, men ingen nye fossile kraftverk; alt erstattes av fornybar. Da vil overgangen være komplett ca 2050. Det fortjener verden og etterslekten!