Behovet for en norsk Obama er påtrengende, mener leder av Klimavalg 2013, Svein Tveitdal. Med sin tale på Georgetown universitetet 25. juni står Obama frem som en statsleder som er villig til å kjempe for å få til en ambisiøs klimapolitikk, skriver han i en analyse av talen for nettstedet Radikal Portal. Kontrasten til den norske valgkampen er slående: «Begge statsministerkandidatene er uinteresserte i dette. Ingen av dem ønsker å diskutere at Statoils strategi forutsetter at de internasjonale klimaforhandlingene mislykkes, eller hva budskapet om at to tredjedeler av kull, olje og gassreservene må forbli i bakken, vil bety for Norge.»
Publisert 2. juli 2013
Svein Tveitdal er tidligere FN-direktør, blant annet med ansvar for sekretariatet til FNs klimapanel. Medlem av styret for Besteforeldreaksjonen, styreleder for Klimavalg 2013.
President Obamas klimatale til studenter på Georgetown universitetet 25. juni representerer retorikk på sitt beste. Han innleder med en presentasjon av klimaforskningen tilbake til 1800-tallet, og konkluderer med at mangel på handling vil føre til en økonomisk katastrofe som vil få den store depresjonen til å se ut som et mildt overforbruk på den lokale landhandelen.
”Vi har ikke mer tid til møter i the Flat Earth Society,” sa han. Videre at ”å stikke hodet i sanden får deg muligens til å føle deg tryggere, men kommer ikke til å beskytte deg mot stormen som kommer… vi kan velge å tro at superstormen Sandy, den verste tørken på årtier og de verste skogbrannene mange stater noensinne har opplevd, bare er en ekstrem tilfeldighet, eller vi kan velge å tro på vitenskapens krystallklare konklusjoner, og handle før det er for sent».
Innholdet i klimaplanen
Hovedelementene i planen kan studeres på denne grafikken fra Det hvite hus. Det legges opp til reduksjon av klimagassutslippene i USA med 17 prosent innen 2020 i forhold til 2005, som er det samme som det Obama tilbød på klimatoppmøtet i København i 2009.
Det viktige her er at presidenten instruerer miljødirektoratet (EPA) om å regulere adgangen kullkraftselskapene har til å forurense atmosfæren. Disse selskapene står i dag for 40 prosent av CO2-utslippene i USA, og har til nå fått forurense fritt
Videre planlegges omfattende investeringer for å tilpasse USA til klimaendringer som er uunngåelige. Presidenten fastslår at ekstremvær vil tilta i styrke, og at havet vil fortsette å stige. Han minner om den omfattende tørkekatastrofen, katastrofale skogbranner og orkanen Sandy som rammet USA i fjor. Han refererer til konkurransen med Tyskland og Kina om markedet for ny teknologi:
”Jeg vil at Amerika skal vinne dette racet, men vi kan ikke vinne hvis vi ikke deltar.” I tillegg annonserer presidenten at USA skal innta en ledende rolle i internasjonal klimapolitikk.
Nølende optimisme fra miljøbevegelsen
Talen møtes, ikke uventet, med sterk motstand fra republikanerne, men hylles uten forbehold av miljøtopper, som tidligere visepresident Al Gore, Sir Niclas Stern og leder for FNs klimakonvensjon, Christina Figurerees.
Den møtes også med nølende optimisme fra den amerikanske miljøbevegelsen. Ledende miljøaktivist og sofieprisvinner Bill McKibben sier “Verden har et desperat behov for klimaledelse, og i dag viste Barack Obama at han kan bli den som leverer dette”.
McKibben viser spesielt til Obamas overraskende kommentar om oljeledningen Keystone XL, som skal transportere olje fra tjæresand i Canada gjennom amerikansk territorium, helt ned til den Mexikanske Gulfen for videre eksport. Motstand mot denne ledningen har blitt en hovedsak for amerikansk miljøbevegelse.
Obama sa i talen at ledningen bare kan godkjennes dersom dette tjener nasjonale interesser, og at definisjonen på dette er at prosjektet ikke øker utslippene av klimagasser i betydelig grad. Avgjørelsen, som ligger i utenriksdepartementet der John Kerry er sjef, er ventet senere i år. De fleste kommentatorer mener talen styrker argumentene mot å godkjenne ledningen.
Presidenten støtter imidlertid omfattende bruk av naturgass og såkalt ”fracking” i en overgangsfase til fornybarsamfunnet. Dette støttes av industrigrupper og bekymrer miljøorganisasjoner. Mot slutten av talen frir presidenten til den voksende bevegelsen som sloss for at amerikanske fond, særlig ved universitetene, skal trekke investeringer ut av fossilindustrien.
Motstand fra kullindustrien
Talen har allerede medført betydelige kursfall på amerikanske kullselskaper
Men i prinsippet kan klimaplanen gjennomføres av presidentens selv. Den vil imidlertid bli møtt med sterk motstand i Kongressen, og også fra enkelte demokrater som representerer stater med betydelig kullindustri. I tillegg vil kullobbyen selv kjempe mot planen med nebb og klør.
Obama har også tidligere vist at avstanden fra retoriske høydepunkter til praktisk gjennomføring, kan være stor. Obama levner imidlertid ingen tvil om å ville unngå en klimakatastrofe han er overbevist om at kommer, og er villig til å handle nasjonalt og internasjonalt.
Lover godt for klimatoppmøtet i 2015
Obamas handligsplan forplikter USA til å redusere utslippene med 17 prosent innen 2020 i forhold til 2005, som er det samme som presidenten selv la på bordet på klimatoppmøtet i København i 2009. Men handlingsplanen representerer kun en nedgang i amerikanske utslipp på 4 prosent i forhold til 1990, året som er utgangspunktet for beregninger av nødvendige utslippsreduksjoner for å begrense global oppvarming til 2 grader.
Ifølge FN, må rike land redusere utslippene med mellom 25 prosent og 40 prosent i denne perioden, så presidentens målsetting er alt for svak i forhold til dette. Men at USA bruker posisjonen fra København som grunnlag for utslippsreduksjoner i den nye klimahandlingsplanen kan tyde på at københavnmøtet, som generelt omtales som en fiasko, kan ha skapt en basis for videreutvikling av den internasjonale klimapolitikken på viktige områder.
Presidentens tale gir håp om at klimatoppmøtet i Paris i 2015, der planen er å få til en bindende klimaavtale med mål for utslippsreduksjoner for alle land, kan lykkes.
Norske politikere for defensive
Forskjellen mellom Obama og våre to statsministerkandidater er påfallende. Obama står frem som en statsleder som gjør bekjempelse av globale klimaendringer til en hovedsak, og er villig til å kjempe mot politiske motstandere for å få til en ambisiøs klimapolitikk.
Han tør også ta opp kampen mot forurensende fossilindustri. I den norske valgkampen er begge statsministerkandidatene uinteresserte i dette.
Ingen av dem ønsker å diskutere at strategiene til vårt statseide oljeselskap, Statoil, forutsetter at de internasjonale klimaforhandlingene mislykkes, eller hva det internasjonale energibyråets budskap om at to tredjedeler av kjente reserver av kull, olje og gass må forbli i bakken, vil bety for Norge.
Ingen av dem ønsker å ta opp denne konflikten, og dekker seg bak formuleringer om at verden trenger norsk olje, og at vi kan utvinne oljesand litt mindre forurensende enn konkurrentene. Konkurrentene bruker naturlig nok tilsvarende argumenter for at nødvendige klimatiltak ikke skal gå ut over dem.
Klimavalg 2013 mobiliserer for et skifte
Men også i Norge øker kravene om en bærekraftig klimapolitikk.
Klimavalg 2013 er en bred folkelig kampanje med 80 nasjonale organisasjoner fra fagbevegelsen, kirken, ungdomsorganisasjoner, miljøbevegelsen og mange flere, som krever at bekjempelse av klimaendringer må komme høyere opp på den politiske agendaen.
Fortsatt kan verden unngå en klimakatastrofe sier kampanjen, men det forutsetter vilje til meget rask handling.
Det er nå vi trenger politikere som tar solidaritet mellom generasjonene på alvor og straks griper tak i vår tids største kollektive utfordring; å lukke det veldige gapet mellom de klimatiltakene som er nødvendige og de som faktisk blir iverksatt.
Behovet for en norsk Obama kan synes påtrengende.