Grønn Kirke har lansert egne ressurssider til Skaperverkets Dag. Her finner vi bl.a. et møte med en bestemor og hennes datterdatter. Begge er de levende opptatt av hvordan man skal få til endringer, både når det gjelder klima og forbruk. – Jeg synes man skal gjøre noe med loven slik at det blir mindre CO2-utslipp, helst så fort som mulig. Det er viktig, sier Sigrid Briseid Rødland. Hun er åtte år, går på Øren skole i Drammen og er miljøagent.
Ta vare på jorda vår
Sigrid forklarer greit hva som nå skjer rundt omkring på kloden. Hun er godt informert. – Når det er så stor forurensing som nå, så blir det varmere rundt jorda, og det gjør at isen smelter, og at det blir mer tørke og ørken. Det gjør at mange mennesker dør, forteller hun. – Det er ikke bare eksosen fra biler og fly som gjør at det blir for varmt rundt jorda, men også det at vi skal ha så mange ting hele tiden.
– Jeg synes at vi kan prøve å spare på ting, og heller bruke pengene på tog og trikk i stedet. Det er viktig å ta vare på jorda. Det er alvorlig. Det er fare for dyr og mennesker, sier Sigrid, som ofte tenker på hvordan det skal gå med jorda og alle som bor der.
Manglende politisk handlekraft
Sigrid er datterdatter av Elisabeth Tveter Briseid. Elisabeth er opptatt av at velgerne i alle politiske leire må drive påvirkningsarbeid i forkant av Stortingsvalget i september. Hun er medlem av Besteforeldrenes Klimaaksjon, og er oppgitt over manglende politisk handlekraft.
– Vi må gi politikerne ryggdekning og mandat til djerv politisk handling. Klimakrisen er kommet, og den er et resultat av et økonomisk system bygd på vekst. Vi har bare en klode, men samfunnets økonomi er basert på at vi kan fortsette å vokse. Det er en umulighet å ekspandere og ekspandere. Det fører oss mot stupet. Alvoret har vi fått fortalt gjennom FNs klimapanel, og vi har veldig kort tid på oss, men utslippene øker jo bare. Det er et gap mellom kunnskapen og det som faktisk skjer,
Hun ønsker at de store partiene, og dermed norske myndigheter, tar konsekvensen av klimasituasjonen. – Vi må la mes