For en tid tilbake gikk norske forfattere ut med et opprop mot tjæresand og norsk klimapolitikk, med over 200 underskrivere. Nå følges dette initiativet opp med organisering av en egen klimagruppe for forfattere og skribenter: «Forfatternes klimaaksjon – §110 b». Vi har snakket med Freddy Fjellheim, som legger vekt på tilknytningen til kampanjen Klimavalg 2013, der forfatteraksjonen er medlem nr 70. «Dette smaker jo av folkebevegelse, og historisk sett har forfattere gitt gode bidrag i slike bevegelser», sier han. Han håper at Klimavalg 2013 kan bli en varig sammenslutning for den norske klimaopposisjonen.
Freddy Fjellheim, som forfatter og skribent har du i årevis etterlyst en høynet økologisk bevissthet. Nå har du fått flere av dine kolleger med deg i Forfatternes klimaaksjon. Det er jo strålende, men hvorfor § 110 b?
– Det var en av pionerene i norsk miljøbevegelse, Sidsel Mørck, som brakte §110 b på bane under vårt stiftelsesmøte, og Aleksander Melli kom med selve navneforslaget. Miljøparagrafen i Grunnloven er svært konsis og forutseende både når det gjelder miljøets betydning for samfunnsborgerne, men også Statens og øvrighetens opplysningsplikt – «ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen.» heter det. Vi blir stadig flere som ikke akter å glemme at Statoil delvis er folkeeid, men hvordan opplyser Staten folk i Norge om oljeindustriens ansvar for klimakrisen? Grunnlovens miljøparagraf brytes daglig.
I gamle dager var norske forfattere – tilbake til Wergelands tid – kjent for å kaste seg inn i enhver samfunnsdebatt, med fynd og klem. Forklar: Hvorfor er dette så mye tyngre i dag? Forfatterforeningen har jo vært skeptisk, ikke sant?
– I de tretti årene jeg har bedrevet samfunnskritikk var argumentet at forfatterne ikke har større samfunnskunnskap enn andre yrkesgrupper. Et merkelig argument, all den stund forfatternes arbeidsredskap er språket og evnen til å beskrive og fremstille alt som angår menneskers liv. Miljøsaken er som skapt for forfatternes bidrag fordi denne ”sakens natur” ikke skiller mellom person og fakta, mellom vitenskap og humanistisk innsikt. Tvert i mot, å forstå de livsfarlige klimaendringene forutsetter at vi forstår oss selv som mennesker i et naturhistorisk forløp. Heldigvis er forfatterne på vei inn i samfunnsdiskusjonen igjen etter å ha dyrket estetiske kategorier noen tiår. Forfatterforeningen var vel ikke veldig glad for at bl.a. Espen Stueland og jeg ville gjøre miljøsaken til en del av foreningens virke, men med årsmøtets støtte kom vi frem til et omforent standpunkt og kunne danne Forfatternes klimaaksjon – §110 b!
Klimavalg 2013 er blitt en usedvanlig allianse – fra syklistforbundet til misjonsalliansen, og fra Zero til speiderne. Hvordan tror du at dere som forfattere vil finne dere til rette ei en slik bredde av organisasjoner. Og hva kan forfatterne tilføre klimakampen, tror du?
– Nettopp i en slik bredde hører forfatterne hjemme. Dette smaker jo av folkebevegelse, og historisk sett har forfattere gitt gode bidrag i slike bevegelser. Det er å håpe at Klimavalg 2013 kan la seg transformere til en varig sammenslutning. Som forfattere kan vi bruke språket for å gi stemme til de stemmeløse, med opplesninger og kunstneriske aksjoner. Husk at Forfatternes klimaaksjon – §110 b vil samle alle slags skribenter, – barnebokforfattere, dramatikere, poeter, sakprosaister og journalister, og at vårt mål er å få unge mennesker i tale. Også i den konteksten er Grunnlovens miljøparagraf av stor interesse, alt mens vi nærmer oss grunnlovsjubileet.