Svein Tveitdal er tidligere FN-direktør og medlem av styret Besteforeldreaksjonen. Han er også styreleder for kampanjen Klimavalg 2013. I artikkelen «Klimakrisen og togradersmålet» i magasinet Energi og Klima har han oppsummert de nyeste fagrapportene. Mulighetene til å begrense den globale oppvarmingen til to grader forsvinner nå raskt, skriver han, og karakteriserer de internasjonale klimaforhandlingene som «de maktesløses arena». Vi har lenge visst, at vi burde gjort noe for lengst, men har latt det skure. «Med dagens utslippstrender er det mer sannsynlig at temperaturen stiger med seks grader enn med to grader. Det vil gi en verden som best kan beskrives gjennom science fiction.»
Det er nå kritisk viktig at verdens folk mobiliserer i kampen mot klimaendringene – og mot politikernes handlingslammelse, mener Svein.
Fortsatt mulig å begrense oppvarmingen
Samtlige fagrapporter konkluderer med at vi er inne i en meget farlig utvikling. Vi har spurt Svein om han ikke er redd for å ta motet fra folk, ved å presentere et såpass dystert bilde?
– Jo, men det er jo også viktig å legge merke til at de fleste av disse rapportene understreker at det fortsatt er mulig å begrense skadene, og holde den globale temperaturøkning under to grader over førindustrielt nivå. Motløshet er det vi minst av alt trenger, det er klart. Men noen liksom-optimisme er det heller ikke plass for. Vi må være handlingsorienterte, på grunnlag av den beste kunnskap og realistiske forestillinger om hva som er i ferd med å skje hvis vi IKKE handler slik et overveldende flertall av forskerne anbefaler.
Har vi som jobber med klimaspørsmål vært for fokuset på disse internasjonale forhandlingene? Burde vi ha brukt kreftene våre på å bygge en sterkere klimapolitisk endringsprosess nedenfra?
– De internasjonale forhandlingene er selvfølgelig viktige. Men like viktig er en sterk og tydelig folkeopinion som støtter de mest handlingsvillige og svekker de kreftene og de politikerne som helst ikke vil gjøre noe særlig, fordi de er redde for at det vil svekke økonomi og konkurransekraft på kort sikt – eller fordi de rett og slett ikke forstår alvoret. Så svaret er JA: Aldri har en aktiv og sterk folkelig bevegelse vært viktigere!
Noen må gå foran og vise vei
Kampanjen «Klimavalg 2013», som Svein leder, krever store endringer i den norske klimapolitikken. Hvordan tror han verden ville ha reagert, hvis et land som Norge virkelig bestemte seg for å legge om kursen – og faktisk gjorde det? For eksempel: reduserte norske utslipp av klimagasser i henhold til FNs anbefalinger, lot viktige fossilreserver bli liggende i bakken, og satset på en infrastruktur for transport som faser ut bensin og diesel i løpet av la oss si 20 år?
– Å følge de faglige anbefalingene fra FN, IEA og flere mener jeg er en moralsk og politisk plikt. I den grad vi ikke makter det, er det overmåte viktig at vi er åpne og ærlige om saken. Det norske klimaforliket tåkelegger disse spørsmplene, ved bl.a. å regne mål for utslippsreduksjoner ut fra antatte utslipp i 2020 og ikke 1990. De blir langt mindre enn det FN anbefaler, uten at opinionen e klar ove det. Svaret er igjen, JA: Verden trenger å se at nasjoner tar ansvar og går foran, og at det er mulig å gjøre det!
I artikkelen snakker du om «geo-engineering». Hva betyr det, og hvilke muligheter ser du?
– Vi kan ikke se bort fra at vi kan komme i en situasjon der verdenssamfunnet tvinges til å iverksette storstilte tekniske eksperimenter, i håp om å redusere CO2-innholdet i atmosfæren på kunstig vis, eller endre varmeutvekslingen med verdensrommet. Det vil være særdeles risikofylt, men hvis våre ledere fortsetter å svikte, kan det faktisk bli det eneste alternativet.