Bjørn Stærk er spaltist i det konservative tidsskriftet Minerva. Han liker egentlig ikke miljøvernbevegelsen. «Jeg er for økonomisk vekst. Jeg liker forbrukersamfunnet.» Derfor skulle han ønske at klimaskeptikerne hadde rett. «Hele verden vil glede seg over at vi ikke behøver å frykte isnedsmelting, hetebølger, kraftigere stormer, og kostbare klimatilpasninger. Nå kan vi vente ennå noen tiår med å finne en vei bort fra olje-, gass- og kullkraften.»
Men etter å ha lest seg gjennom skeptikernes egne skrifter, er han skuffet. «Tilstanden blant klimaskeptikerne er verre enn jeg antok.»
Hva er skepsis?
Noe av det som skuffer Stærk mest, er at de som selv kaller seg «skeptikere» er så skråsikre på at de har rett!
– Det er klimaforskerne som fremstår som de virkelige skeptikerne. De fleste av dem er lavmælte, tvilende, og ærlige om alt de ikke vet. Argumentene deres er klare. Når de er sikre på noe, har de en troverdig begrunnelse for det (…) Først da jeg satte meg inn i hva klimaforskerne selv sa, og sammenlignet usikkerheten deres med skråsikkerheten til skeptikerne, begynte jeg å få tillit til dem.
Konspirasjonisme
Stærk ser et mønster i debattene. – Alle sammen går omtrent som dette: Klimaforskere sier én ting. Så sier skeptikerne «her er noe dere ikke har tenkt på!» Så svarer klimaforskerne, «jo det har vi tenkt på, og her er ti forskjellige fagfellevurderte forskningsartikler som underbygger dette.»
– Og det er da skeptikerne begynner å murre om mektige krefter av farlige fanatikere som samarbeider i skjul om å narre menneskeheten. For skeptikerne er helt sikre på at de har rett. For å forklare hvorfor teorien om global oppvarming er så utbredt blant klimaforskere, maler de et konspiratorisk bilde av en klikk med mektige juksemakere som har tatt kontroll over FNs klimapanel, og bruker «vitenskaplig konsensus» som en ideologisk dampveivals.