Journalistene er i liten grad opptatt av å være sannhetssøkende, sier medieforsker Andreas Ytterstad. Ofte bidrar de til å tåkelegge debatten, viser hans doktorgradsstudie av norsk klimapolitikk i mediene. Objektive fakta, og alvoret i klimakrisen, drukner ofte i journalisters interesse for det politiske spillet.
Et viktig spørsmål har vært: Gir mediedekningen leseren muligheter for å tenke kritisk og se alternativer til norsk klimapolitikk? Svaret til Ytterstad er: Ja, men i svært liten grad.
Han har tatt for seg VGs og Aftenpostens dekning av Bali-toppmøtet i 2007, men også Dagsrevyens og Klassekampens dekning av toppmøtet i København i 2009. I tillegg har han konsentrert seg om noen av Norges fremste klimajournalister. Formålet har vært å se etter motstand mot norsk offisiell klimapolitikk.
Misforstått objektivitet
– Journalister er opptatt av at opinionen skal speiles, at alles interesser skal fram. I min kartlegging av norske journalisters syn på objektivitet, ser jeg at de legger stor vekt på balanse.
Han mener det gis for mye plass til klimaskeptikerne, og til konflikter mellom ulike parter og ulike lands interesser. Ytterstad mener journalister har misforstått objektivitetsidealet. – Det går an å være både engasjert og sannhetssøkende samtidig. Våre verdier blir ofte best uttrykt gjennom fakta.»
Han illustrerer dette ved å sette to mulig utsagn opp mot hverandre: Man kan si at mellom en tredjedel og halvparten av alle verdens arter trolig vil dø ut, om den globale oppvarmingen overstiger to grader i 2050. Alternativt kan man bruke klisjeen om at klimaendringene er den største utfordringen i vår tid. Det første utsagnet er ikke bare mer presist. Fakta om artene har også atskillig mer moralsk kraft i seg.
Finnes lyspunkter
Mediene burde se det som sin oppgave å si klarere ifra om hvor mye vi faktisk må kutte i utslippene av drivhusgasser. – Forstår man objektivitet som søken etter sannhet, så betyr det å si hele sannheten om hva klimakrisen innebærer for oss. De må få fram hvor katastrofalt puslete politikken i virkeligheten er.
Det finnes likevel lyspunkter. Et eksempler er NRK-reporter Lars Sigurd Sunnanå og hans reportasje fra København-toppmøtet. Han slår fast at møtet er blitt historisk, men ikke på grunn av resultatet, som han beskriver som «en liten skolestil, to og en halv sider lang». København-møtet vil derimot bli husket for sine mange demonstranter og for politiets røffe behandling av aktivister.
– Sunnanå utfordrer makten, i pakt med de beste journalistiske tradisjoner, mener Ytterstad. Det er slikt som gjør at man tross alt kan koste på seg en dose optimisme mht til medienes rolle.
Kilde: Nytt fra Inst. for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo