Gjefsen, Truls: Arne Næss. Cappelen Damm, 2011.
Det er en omfattende oppgave å beskrive et liv med så mye innhold som Arne Næss fylte sine 97 år på jorden med. En lesehest som alt i barneårene brukte mye tid på å grunne over eksistensielle spørsmål. Som 13-åring dro han alene for å utforske Jotunheimen. Dermed aner vi konturene av hovedlinjene i hans lange liv, der forholdet til natur kom til å spille en stor rolle. Under innflytelse av Gandhi kom han til å bli Norges økofilosof framfor noen.
Han ble professor i filosofi som 32-åring i 1939, og ble dermed toneangivende i utviklingen av filosofifaget i Norge i flere årtier. Han maktet å kombinere ansvaret for administrasjon og formidling med egen tenkning og produksjon – selv om det første nok tok mer energi enn han likte. Samtidig var han svært engasjert i å gjøre filosofifaget til grunnleggende allmenndannelse, ikke minst gjennom forberedende prøver som titusener av norske ungdommer måtte gjennom. I 1970 tok han avskjed med sin professorstilling ved Universitetet og fikk dermed flere tiår som filosofisk frikar. I disse tiårene bidro han vesentlig til å grunnlegge økosofien – eller dypøkologien – som i ettertid kanskje er det som sterkest og mest varig knyttes til hans navn.
Som naturvernaktivist er Næss for alltid forbundet til Mardøla-aksjonen i 1971. Bildet av den fredsommelige eldre herre som blir båret vekk av politiet er blitt et ikon.
I USA er det gitt ut 10 bind med utvalgte verker av Næss. En bibliografi over hans produksjon rommer over 1500 små og store elementer. Som en integrert del av dette bildet tar Gjefsen oss også med gjennom mer enn et halvt århundres norsk filosofidebatt. Dette tar naturlig nok mye plass i boka, og leseren må holde tunga rett i munnen for å henge med på dette. Men betydningen av Næss’ arbeid er lett å forstå, han var som vitenskapsteoretiker med på å grunnlegge norsk moderne samfunnsforskning.
Det er en sober biografi Truls Gjefsen har gitt oss. Og det berettes mang en god anekdote. Et høydepunkt er skildringen av da han sammen med Johan Galtung og Sigmund Kvaløy la ut på en 10.000 kilometer lang biltur til Varanasi i India. Mye plass brukes også på engasjementet hans som fjellklatrer – på mange måter en integrert del av hans grunnleggende livsfilosofi.
Spesielt rørende er bolken der Gjefsen forteller om de siste par tiårene i filosofens liv. Det var da Arne Næss ble folkeeie og en slags nasjonal maskot. Mange kan sikkert huske fjernsynprogrammet om den demente Arne på togtur oppover Hallingdalen, i håp om å gjense sitt kjære Tvergastein, den nærmest utilgjengelige ¨fjellhytta der han hadde tilbrakt mange år av sitt liv. Så langt kom han ikke, men togturen ble i seg selv en flott opplevelse. For Næss hadde jo helt glemt hvordan det så ut oppover dalen og syntes det var fabelaktig å oppleve så mye nytt!
Anmelder: Halfdan Wiik